Er det noe jeg har satt mer og mer pris på jo eldre jeg blir så er det nettopp selvinnsikt. Det at mine nærmeste har det og selvfølgelig at jeg selv har det. Møter jeg en person som ikke kan være selvkritisk, som snakker dritt om sine positive sider og faktisk ikke kjenner seg selv så bygger det seg en stor mur mellom oss med engang. Jeg takler det dårlig om folk i min krets ikke kan innrømme feil blant annet. Det å være ærlig mot seg selv og mot andre er en av de viktigste egenskapene et menneske har etter min mening. Selvinnsikt...tenk litt på ordet. Hva tenker du på når du hører/leser det? 

Selvinnsikt er evnen til å ha adgang til sin egen indre bane med følelser, verdier og intuisjon. Det å ha innsikt i seg selv og kjenne seg selv er en meget viktig egenskap, men den krever at det settes av tid til egenrefleksjon og tid til seg selv. Dette er som sagt noe som er veldig viktig for meg og noe det burde ha vært mer fokus på både i familier og på skoler. Etter alt jeg har vært i gjennom så kjenner jeg meg ganske godt, jeg vet hva jeg liker og ikke liker, hvordan jeg takler forskjellig situasjoner og aller best; jeg vet hva jeg burde forvente av meg selv. Jeg sier ikke at jeg alltid vet hvor jeg har meg selv og at jeg aldri blir skuffa over ting jeg gjør, for det er jo klart at jeg blir. Men jeg har lært meg evnen til å si unnskyld om jeg har gått over streken(før vedkommende forteller meg det), evnen til å se at jeg tar feil i ulike situasjoner, evnen til å skryte litt av meg selv (skjer ikke ofte nok, men det skjer), evnen til å se meg selv fra utsiden. Jeg er langt fra utlært når det kommer til meg selv for det blir man jo aldri, men jeg er på god vei til å få en veldig god framtid når det kommer til hva jeg er ute etter og hvordan jeg vil være som menneske. Jeg kan kontrollere meg på et høyere nivå og ha en bedre forståelse for hvorfor jeg gjør som jeg gjør. 


Et eksempel; Jeg blir irritert over noe kjæresten min gjør...jeg kan utagere og skrike fordi jeg kanskje blir skuffa over det han har gjort. Han er stille fordi han skjønner virkelig ikke hva det er jeg blir sur for. Hva er viktig at jeg gjør i denne situasjonen? Jo, jeg bruker ett par minutt på å tenke over hva som akkurat har skjedd uten å begynne og krangle. Kanskje dette bare er min feil? Kanskje kjæresten min ikke har gjort noe galt i det hele tatt og jeg skriker på han uten å ha en gyldig grunn?  Dette er noe jeg har blitt flinkere på i det siste. Jeg har hatt en stor og lang runde med meg selv der jeg syns jeg ble for kritisk til alt Andreas gjorde. Jeg har vært utrolig pirkete og lagt for mye vekt på hva som ikke blir gjort, istedet for å fokusere på hva vi faktisk har gjort. Jeg fant fort ut etter og ha reflektert over slike tidligere hendelser at jeg skrek på han fordi det var lettere å ha noen å skylde på. Det som egentlig har foregått er at jeg har vært skuffa over meg selv for at JEG ikke har klart å ta oppvasken eller fått hengt opp klær pga sykdom. Hadde jeg bare visst der og da at det er slik jeg uttrykker meg så hadde flere krangler vært unngått. Jeg har aldri sett på meg som en som klager og kjefter uten grunn. Men jo, det har jeg jo faktisk gjort. Andreas har ikke fortjent å få slike skyllebøtter fordi han gjør faktisk mer enn mange menn jeg kjenner og det burde jeg heller rost han opp i skyene for. Så det å finne ut slikt om seg selv er gull verdt, hvertfall om du åpner hjertet for deg selv og godtar at du gjør og har gjort mange feil. Jeg feiler, jeg er ikke perfekt. Jeg er utrolig takknemlig for at Andreas er så rolig, avventende og prøver å vise forståelse. Vi har blitt veldig flinke til å la hverandre se oss selv før vi dømmer hverandre og det er viktig i et forhold. Det er viktig at du eller partneren din ikke glefser tilbake og går rett i strupen i alle krangler, for på den måten får begge tid og ro på seg til å reflektere og drøfte situasjonen sammen. 


Dette er noe jeg aldri hadde tatt tak i om jeg ikke hadde brukt tid til egenrefleksjon. Så om dere noen gang føler at dere er sinte på ei venninne f.eks pga en ting hu gjør som du ikke er enig i og det gjentar seg opptil flere ganger så er det på tide å reflektere over hvorfor du gjør som du gjør. For som dere har skjønt så er det ikke alltid det er venninna eller kjærestens feil. Dette kan redde et vennskap, samboerskap, en familierelasjon, til og med et ekteskap. Jeg er ikke ute etter å være en bedreviter, leke partnerterapeut eller hobbypsykolog. Men dette er noe som har utvikla meg til å bli en mye bedre versjon av meg selv og som jeg har vokst utrolig mye på. Alle vil beholde sin store kjærlighet, sine beste venner og ha et godt forhold til familien sin og egenrefleksjon og det å ha god selvinnsikt kan hjelpe oss nettopp med dette. Man blir mindre kritisk til andre, man setter mer pris på dem og man unngår unødvendig mange krangler. Så lær deg å kjenne, innrøm for deg selv at du ikke er perfekt, bruk god tid på deg selv og dine følelser. Tenk over hvilken person du vil være før du både skylder på andre og blir utrolig lei deg og skuffa over situasjoner du mener andre har satt deg i. Dette gir økt kunnskap og trygghet som er veldig nyttig i ulike relasjoner. Er du trygg på deg selv og vet hvem du selv er blir andre automatisk nysgjerrig og trygg på deg fordi de vet hvor de har deg. Og det igjen fører selvfølgelig til blant annet gode vennskap. Men dette er noe du faktisk ikke kan få hjelp av noen andre enn deg selv til å gjøre, kanskje kjæresten om begge går inn for det sammen. Ta tak i livet ditt og lev det slik du vil ha det. Du og bare du alene kan og burde styre livet ditt. 

                                                          

                                                           




Landet vårt blir jo bare verre og verre for dagene som går. Jeg blir helt stum. På noen områder drives dette landet snart ned i søla, til ingenting. Jeg blir så provosert. Jeg leste nemlig noe nå nettopp som ga meg frysninger. Anders Behring Breivik har fått tatt opp igjen skolefag i sommer mens han  var i fengsel og skal snart få tilgang til og studere statsvitenskap ved UiO.. Ja, du leste riktig. Den jævelen av en mann, som drepte så mange uskyldige mennesker får lov til dette. Får lov til og gjøre seg enda sterkere, få enda mer tid til og gjøre masterplanen sin klar for hele verden. En sånn mann som han må være innesperret eller være død, etter min mening. Kanskje litt strengt i noens øyne, men han tok fra Norge og familier: kjærlighet, vennskap, døtre, sønner, mødre, fedre, kusiner, fettere, tanter, onkler, et sterkere samfunn, og fremtid! 



Rektor forsvarer og mener at dette er på sin plass for at vi ikke skal vise at hans handlinger har ødelagt oss, at det han gjorde ikke forandrer noe. Men alle er vel enig i at det har det gjort. Rektor påstår at det at Breivik får lese om demokrati, rettferdighet og hvordan det moderne Europa ble bygget opp skal hjelpe han og innse hvilke grusomheter han har begått. Bullshit sier jeg!  Ingen vil ha Breivik som studiekamerat. Ingen som allerede studerer der eller har tenkt til det vil føle at det er greit selv om han selvfølgelig må studere alene på cella si. Vi andre bruker penger, masse tid og setter oss mål for og komme inn på denne skolen. Mens han som for ikke så lenge siden tok både tid, mål og fremtid fra så mange bare kan ta for seg det de aldri vil oppleve. Det er ikke rettferdig for noen!

Her i Norge oppfordrer vi tydeligvis til og bli kriminell, til og utføre en stygg handling. For uansett hva vi gjør så hjelper jo staten oss. Sitter vi i fengsel, så får vi bedre mat og opphold enn det de på eldrehjem får, vi får studiekompetanse, vi får lov til og være med i inntaket til en stor,fin og god skole, vi får utdanning, vi får en relativt lav straff. Hva er poenget med fengsel da? Alle kriminelle kunne jo like så godt få gå fritt når dette er tilbudene de får. Norge er altfor snilt og det har jeg ment lenge! Han er nok også klar over dette, og visste jo hva som kom til og skje etter det han gjorde. Han ser hele planen sin gå akkurat dit han vil sånn han vil og vi hjelper han.

Bare jeg tenker på dette så blir jeg kvalm! Jeg klarer ikke engang og formidle dette. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Breivik tok livet av så mange håp og drømmer, men allikevel lar vi han holde på sin drøm. Hvorfor? Jeg skjønner det ikke. Han har ikke rett til det. Han har ikke krav på noe annet enn og få oppleve det han påførte de pårørende og avdøde. Han kommer aldri til å lære av noen andre enn seg selv. Han vil følge sitt spor og følge sitt kall. Han kommer aldri til og forandre seg. Norge må snart få opp øya og se det! 

Hva mener du om dette? Er det greit at han får lov til dette? Du kan lese artikkelen HER
- Lotte Isabel 






Jeg elsker denne rensen. Det er min absolutte favoritt på badet! Den renser veldig godt med tanke på kornene som eksfolierer. Dem ser man veldig tydelig! Den har en slimete gelèaktig konsistens, men den forsvinner med engang man blander den med vann. Da skummer den bra og huden kjennes silkemyk mens man masserer det godt inn. Det er viktig uansett hvilken rens eller krem du påfører. MASSÈR! Det varmer huden, det åpner porene og produktet penetrerer (fint ord) lengre inn i huden. Vi har overhud, lærhud og underhud, og bare i overhuden er det hele fem lag! Så om du slurver med dette, så er det ikke mye hud som faktisk blir renset.



Denne er veldig drøy i bruk! Man trenger ikke bruke mer enn 1/100-del av det som er på bildet. Huden får en skikkelig fin glød etterpå og den her bruker jeg ca hver dag. Fint og ha en slik om sommer som vinter. I sommer så var den med å bidra til at jeg ble fortere brun, med tanke på at jeg fjernet eventuelle døde hudceller hver dag, samt alt annet skitt. Er ikke alle renser som går så dypt, men skrubbene gjør som regel det. Og ikke nok med det, så lukter denne så godt! Lukter frukt! Appelsin, mango....mm! Bare lukta av denne her gjør at jeg smiler om morgenen! Så om du har en trett,grå og gusten hud som trenger litt liv, da er denne perfekt for deg! Jeg bruker også en annen rens, for urenheter,  og den tapper huden for akkurat liv og glød! Derfor trenger jeg påfyll. Føler jeg har fått en finere hudtone etter jeg begynte med denne!

Har du prøvd denne før? Har du tenkt til å prøve den ut?
- Lotte Isabel




Dette er et tema som er relevant for mange, derfor tenkte jeg og dele noen tanker. Går man til lege eller psykolog og sier at man er deprimert, så vil de helst at man skal begynne og ta disse lykkepillene. Jeg spørr; hvorfor? Som om det kan fikse alt! I verste fall så kan det hende at problemet kan fikses helt fint på andre måter. Jeg føler dette har blitt altfor lett.

For underkant av tre år siden var jeg dypt deprimert, så legen min overtalte meg til å prøve psykolog. For det er jo ingen skam å gå til en slik fagperson. Jeg gikk dit, vi snakket i ti minutter, samt tok en kort test. Da fant hun ut at jeg MÅTTE proppe i meg disse pillene. Jeg kunne ikke bli frisk uten. Jeg nekta, for jeg ville ikke til psykolog for og medisineres, jeg ville snakke. Bygge meg opp igjen uten piller. Det ville tydeligvis ikke hun, så jeg slutta og gå dit. Det syns legen min var utrolig rart, for jeg gikk faktisk til byens beste psykolog. Visst nok. Så feil kan man ta. 

Jeg tok tak i ting selv, for det var den eneste måten jeg kunne hjelpe meg selv. Ingen andre kunne hjelpe meg slik jeg ønsket. Jeg begynte på fotball, klatra litt, bygget meg større nettverk og brukte all min tid på andre så jeg ikke følte meg alene. Jeg fikk bedre selvtillit, begynte og treffe en del gutter. Begynte på skole igjen. Fikk meg utrolig gode venner, blant annet ei som jeg ser på som en av mine bestevenninner nå! Hadde det egentlig ganske greit uten disse lykkepillene. Men så plutselig orket ikke kroppen min mer pga migrene. Jeg kollapset rett og slett. All denne jobbingen hadde gjort meg utbrent. Så da var jeg sengeliggende en periode. Orket nàda! Jeg sov og gikk på skole de dagene jeg følte jeg gadd. Gikk vel på skole bare for å se folk. Motivasjonen til å fullføre var helt borte, jeg hadde for høyt fravær og karakterene ble for dårlige. I samme periode møtte jeg to gutter som satte tydelige spor i hjertet mitt. Den ene ødela det og den andre bygget det opp igjen. Den historien kan jeg sikkert fortelle om en annen gang, men det var turbulent. Følelsene bare var et eneste rot og jeg gråt hele tiden. Var overlykkelig for hvor snill han ene gutten var mot meg, men han andre hadde gjort så mye skade at jeg klarte ikke glede meg over noe. Dessverre.

Så da var det en tur til legen, igjen.....

Da tok legen min en ordentlig prat med meg om at han syns jeg burde prøve disse tablettene i en periode. Bare for å se om dem kunne hjelpe meg. Jeg scorte utrolig høyt på en slik depressiv-test. Det er normalt å være deprimert uansett hvem man er, hvor gammel eller hva man gjør til daglig. Men da ligger man som regel på 9-10 på skalaen. Jeg lå på 26 om jeg ikke husker feil. Noe som legen min ble urolig av. Jeg hadde jo også lyst til å dø. Jeg var heller ikke redd for å innrømme det. Så han syns som fagperson at det mest forsvarlige var om jeg i hvertfall kunne prøve. Så jeg gjorde det. 



Det er vel noe av det beste og verste jeg har vært med på. I og med at jeg hadde det så vanskelig så sluttet jeg på skolen. Jeg måtte fokusere på meg selv og hva jeg ville. Jeg bestemte meg for at jeg ville være sammen med denne snille gutten som bare ville meg vel. Og det er Andreas (som jeg nå er samboer med). Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte det. Jeg tok pillene mine og jeg ble mer og mer likegyldig til verden. Jeg følte ingenting. Det var godt. For hele livet mitt har vært følelsesladd. Det var godt å ha fri. Men samtidig så var det noe som skurret. Siden jeg ikke følte noe, så visste jeg ikke om tilværelsen min var slik jeg egentlig ville ha den. Jeg var glad! Men jeg var allikevel ikke det, ikke innerst inne et sted under all likegyldigheten. Det som også var negativt med dette var at det kom med bivrkninger som alt annet. Ikke bare ble jeg følelsesløs. Jeg gikk opp i vekt, jeg hatet utseende mitt. De fleste dagene brydde jeg meg ikke. Men hadde jeg mensen var det et helvete på jord. Du skulle hørt meg klage. Alle lyster ble fjernet. Jeg ville ikke dra noen steder, jeg ville som regel bare være hjemme i min egen lille boble. Hadde ikke selvtillit nok til å være ute blant mange mennensker. Og sex var det ikke snakk om engang. Til og med kyss kunne være for mye for meg. Det var jo ingen vits, for jeg følte jo ikke noe. Så da kan du jo tenke deg hvordan forholdet mellom meg og Andreas ble. Vi holdt vel sammen fordi jeg trengte noen, mens Andreas var oppriktig forelska og ville være der for meg. Teit ikke sant! Det skal jo ikke være sånn. Jeg glemte også å ta de noen dager, som resulterte i et digert angstanfall inne på kjøpesenteret her. Jeg klarte ikke folkemengdene. Følelsene bare strømmet på. Visste ikke hva jeg skulle gjøre og jeg følte meg alene, selv med mange folk rundt meg. Pillene hadde gjort meg hjernevasket og jeg følte meg avhengig av dem.

Så i år før sommerferien så bestemte jeg meg for å slutte. Slutte for alltid! Jeg ville føle meg forelsket igjen, jeg ville føle meg glad, men samtidg sint, sur. Føle at jeg føler noe for noe eller noen. Det er jo så viktig! Nå lever jeg det livet jeg alltid har ønsket meg. Jeg har en samboer jeg er forelsket i og som jeg vil ha barn sammen med en dag, vi har en fin leilighet (leie foreløpig), tre herlige dyr, jeg er endelig til en ordentlig utredning angående migrena (hva jeg kan gjøre for å gjøre meg friskere) og jeg har verdens beste venner og familie. Livet smiler! Så de kiloene jeg har lagt på meg av piller, det har ingen betydning i det store og det hele.



Så konklusjonen min er at antidepressiva er kanskje litt tabubelagt hos noen, sånn det var med meg. Jeg kunne aldri tenkt meg og putte i meg noe sånt. Jeg skulle klare alt selv! Du ser jo hvor bra det gikk. Jeg overga meg til slutt. Livet kan være like vanskelig både med og uten piller. Så selv om jeg kom meg gjennom dette med piller, tror jeg folk kan klare det uten. Man må kjempe uansett. Så jeg spørr igjen; hva er det som gjør at vi tror disse pillene skal fikse alt, at dette er en lett utvei for deprimerte? Det er ikke lett. Etter mine erfaringer så kan det godt hende jeg hadde blitt fortere frisk om jeg hadde hørt på psykologen og begynt med piller den gangen, men da hadde jeg garantert ikke vært her jeg er idag. Alt har sin mening og jeg er sta. Som dere kanskje har fått med dere gjennom dette innlegget. Så moralen er vel at lykkepiller gir deg ikke en lykkefølelse, den bare tar fra deg muligheten å føle noe som helst. Antidepressiva er for meg en tablett som gir deg fri fra alt. En eviglang ferie om du ønsker det. Muligheten til å bygge deg opp igjen sakte. Så ikke døm noen som er deprimert og ikke vil bruke dette "hjelpemiddelet", ei heller motsatt. Det er en kamp uansett hvordan man velger å gjøre det. Alt som er psykologisk tar ufattelig lang tid å gjøre bra igjen.

En stor takk til deg, Andreas. For at du i det hele tatt har holdt ut med meg. Du er den aller beste i hele verden! Og den eneste jeg har møtt som ikke har sett sykdommen som et hinder, men noe du kan hjelpe meg med. Takk for at du kjempet med meg, kjære! ♥ 

- Lotte Isabel




Den saken har jeg enda ikke skjønt meg på. For det første så leter media etter "et lite fakta" som kan bli et stort rykte. Jeg tviler i hvertfall sterkt på at et firma og et så stort merke som H&M mishandler sine ansatte og gir de dårlig lønn. For oss her i Vesten er nok 500-1000kr i mnd veldig lite, men tenk på de i Østen? De lever ikke på samme måte som oss. De må ta det de får. Om jeg hadde levd i et slikt land, som f.eks Kambodsja, så hadde jeg nok ville jobbe i en klesfabrikk enn å sitte gatelangs å tigge. Hadde ikke du?

Men over til konsekvensene for å boikotte en slik kjede. Hva tror du vil skje om vi som forbrukere og kjøpere slutter å handle der? Firmaet gir nok ikke de ansatte i Østen mer penger om det er det vi i Vesten håper, tror på og ikke minst vil. De kommer garantert til å kutte ned på de ansatte med tanke på at de ikke har "råd" til å gi de lønn. De trenger de altså ikke lenger med tanke på at salget går så dårlig. Vil vi virkelig at de som trenger jobben som mest skal miste den?



Nei vet du hva. Liker du klærne på H&M, fortsett å handle der. De som jobber i produksjonen trenger jobben sin og vi som handler der hjelper de med å få lønn de kan leve for! Bare tull at Ulrikke Lund og Elise Bahìa skal boikotte H&M for hele verden. Skulle det blitt noen forandringer måtte jo mer enn halve jordkloden slutte å handle der. Trist å måtte skuffe dere, men det skjer ikke! Men ikke misforstå meg, jeg syns det er trist at folk tjener mindre enn de fortjener, men sånn er livet. Og de ansatte har vel søkt om å jobbe der og vet hva de går til? Nei, folk må slutte å prøve å redde verden. Ikke noe galt i det altså, men to eller fler bloggere fra Norge får ikke gjort så mye. De kan jo alltids sende blogglønna si til de ansatte da. Jeg støtter ikke de verste hendelsene som det er snakk om. De som jobber i Bangladesh blant annet, som svimer av og blir sett på som slaver, men uansett hvor vondt det er å si det; Har de virkelig noe annet valg? 



Må legge til en ting: Ulrikke og Elise driver jo litt dobbelmoral også siden de faktisk reklamerer for H&M på bloggene sine. Gud, hvor dumt det blir å leke helt da....Ulrikke har vel fjernet det etter at folk har hetset henne pga det, men uansett. Kan man ikke stå for meningene sine, la være. Dette gjelder jo forsåvidt alle de andre store kjedene også, ikke bare H&M. Veldig dårlig gjort å skrive om en slik sak i media når det gjelder så mange andre også. 

Hva syns du om denne saken? 
- Lotte Isabel




Jeg elsker deg er tre ord som skal bety hele verden for både den som sier det og den som får høre det. Dessverre er det ikke slik for alle har jeg inntrykk av. Disse ordene blir misbrukt av mange i alle aldre som også ødelegger betydningen etter min mening. Jeg elsker deg er ikke det samme som å si "jeg er glad i deg". Det betyr rett og slett at den personen betyr så mye for deg at du ikke klarer deg uten. Er det noe man kan vite etter to ukers vennskap eller forhold? Neppe.



Jeg har vært veldig forsiktig med å bruke disse ordene hvis jeg ikke har vært helt sikker i min sak og det kommer av det jeg akkurat har skrevet. Det skal bety noe og ordene kan ikke tas tilbake. Jeg er kanskje konservativ eller opptatt av tradisjoner, men om du ikke kan stå inne for å elske den personen resten av livet så elsker du ikke vedkommende. Punktum. Jeg mener ikke at forholdet eller vennskapet aldri skal ta slutt for det kan jo skje på flere måter, men å slutte å elske noen av den grunn blir helt urealistisk. Hvertfall for meg. 



Du deler som regel det meste med en person du elsker. En annen person veit like godt hvem du er som du veit selv. For meg har dette alltid vært en herlig følelse med tanke på at det er en person i verden som liker meg for akkurat den jeg er på både godt og vondt. Det er helt ubeskrivelig og noe man burde ta ekstra godt vare på uavhengig av om det er et vennskap eller et forhold. Finner man ut at man ikke fungerer som kjærester, så kan det jo hende man klarer å være venner. Venner får man ikke nok av og hvertfall ikke gode venner. Nå i det siste har jeg fått kontakt med min første ordentlig kjæreste og jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg har en eks som fortsatt bryr seg om meg og en kjæreste som elsker meg. Og det er disse to menneskene som veit omtrent alt om meg. 



Det er nemlig disse jeg har sagt "Jeg elsker deg" til også. Jeg kommer alltid til å elske Andreas og Bård. De har gjort noe med meg ingen andre har klart, de har endret livet mitt på hver sin måte og jeg kommer altid til å bry meg om dem. Og forholdene er også totalt ulike som ikke kan sammenlignes overhodet derfor er det godt å ha begge i livet mitt. Jeg elsker de ikke på samme måte heller, så min nåværende kjæreste har ingen grunn til å føle seg truet av eksen min(og det veit han selv). Jeg elsker Bård for den personen han er og for det han har gjort for meg de åra vi var sammen og det han har tilført livet mitt og jeg elsker Andreas for den han er og hvor flink han er til å ta vare på meg, han er utrolig god å ha og jeg gleder meg så mye til de åra vi skal ha sammen i fremtiden. Han er den beste kjæresten jeg kunne hatt, mens Bård er trolig den beste eksen man kan ha. Tro det eller ei...

Hva syns du om det "å elske" og ordene "jeg elsker deg"? Er det noe du syns er like viktig å ta vare på som meg? 
- Lotte Isabel




Vis at du bryr deg gjennom bloggen din! Sett en fin rosa sløyfe i innholdsfortegnelsen din og vis alle som kommer innom at du støtter og engasjerer deg i kampen mot brystkreft! 



Bare trykk på banneret og du kommer inn på siden der du kan lage ditt eget tilpasset din blogg! ♥ 
- Lotte Isabel 




De fleste som er Justin Bieber-fan vet hva jeg snakker om. "As long as you love me" er en av hans låter. Jeg har aldri likt Justin Bieber. Det har alltid vært noe over han som ikke helt falt i smak. Men nå i de siste har jeg virkelig fått opp øynene og ser i både sangteksten og han som person at han prøver å formidle noe viktig. Og spesielt i denne sangen.

"As long as you love me [x3] We're under pressure, seven billion people in the world trying to fit in. Keep it together, smile on your face even though your heart is frowning. But hey now, you know, girl, we both know it's a cruel world. But I will take my chances. As long as you love me, we could be starving, we could be homeless, we could be broke. As long as you love me. I'll be your platinum, I'll be your silver, I'll be your gold. As long as you love, love, love, love me (love me). As long as you love, love, love, love me (love me). I'll be your soldier, fighting every second of the day for your dreams, girl. I'll be your Hova, you can be my Destiny's Child on the scene girl. So don't stress, don't cry, we don't need no wings to fly. Just take my hand....."

En utrolig sterk historie. For dere som ikke har hørt så nøye på tekst eller sett videoen så handler det om kjærligheten mellom to unge mennesker der faren til jenta ikke er særlig fornøyd. Han mener at gutten ikke er bra nok for jenta si selv om hu åpenbart elsker han og omvendt. Han møter gutten og forteller han at hvis han ikke drar og lar datteren være så får han store konsekvenser. Jenta takler ikke at faren hennes ikke godtar dette og bestemmer seg for å rømme med kjæresten sin som hu elsker så høyt. Faren finner ut av dette og oppsøker datteren og gutten han ikke fordrar. Han banker opp kjæresten til datteren rett foran nesa hennes og tar med jenta hjem. 



For det første dette er noe av det verste jeg vet om. Foreldre som ikke godtar hvem barna blir sammen med. Etter man er 16,17 og 18 er dette noe jeg mener barna skal gjøre som de vil med. Dette er tiden for å vinne eller feile på sine egne valg. For fedre flest er en datter, pappas lille prinsesse. Men det betyr ikke at hu skal bli behandlet som en skjør liten dukke som ikke kan passe på seg selv? Nei, jeg mener man må løsrive seg fra ungene sine når de når den alderen. De må lære å bli voksne. 

Og hva er ikke bedre enn at barnet ditt blir elsket av en person og det i tillegg er gjensidig? Er ikke det bare positivt? Er ikke dette en forelder skal støtte opp om? Det syns jeg definitvt. Kan godt hende at denne faren i historien bare har datteren sin igjen og er redd for å bli alene og ensom, men det burde overhodet ikke gå utover hu. Som Bieber synger så fint så mener han at kjærligheten er viktigst, kjærligheten er viktigere enn alt materielt. Og så lenge en person elsker meg, så er det det samme om man er rik eller fattig. Man har hverandre og man blir rik på det. Det er noe han beviser. Han kjemper virkelig for jenta si og det er vanskelig å ikke bli sjarmert av han i denne videoen. Han er også en mann(faren påstår han er en gutt), rett og slett fordi han vil jobbe for å få forholdet til å fungere istedet for å bare finne en ny. Han er tvers i gjennom omsorgsfull noe jeg også har skjønt han er i virkeligheten også.

Denne sangen traff meg mitt i hjertet. Ung kjærlighet er fremtiden og det er noe man må sette pris på og støtte. Dette er også min tolkning av sangen. Man kan aldri være hundre prosent sikker på hva en sanger egentlig formidler med mindre vedkommende har sagt det selv.

Hva mener dere om denne sangen og den historien/min tolkning?
- Lotte Isabel




Det er ikke bare idag at mennesker har komplekser. Det har alltid vært et problem i menneskets historie, men nå som det er flere og flere sosiale medier som programmer på tv og bilder på nett angående utseende og kropp kommer vi ikke unna det. Verden forandres hver dag og ikke til det bedre syns jeg. Vi går mot en verden som har altfor stort fokus på det overfladiske. Har man ikke den dyreste bilen, det fineste huset, har et noenlunde fint utseende(i deres øyne) blir man fryst ut. Det er altfor mange som tenker slik. Jeg har også tenkt slik og tar meg ofte i og tenke slik fortsatt.

Jeg lurer på hvorfor? Er vi redde for å like en person som vi ser på som stygg? Er vi redde for hva andre syns om vi går bort til en person på 100kg med kviser og fett hår? Hvorfor bryr vi oss ikke om personen er snill og kanskje er en av de morsomste menneskene på jord? Vi har altfor mange fordommer og det kommer av det store fokuset angående dette på både tv og internett. Program som Extreme Makeover lærer oss at man kan gjøre noe med utseende sitt, nesten så de oppmuntrer oss til å gjøre det samme om vi sliter med noe utseendemessig. Vi ser jo hvor flotte de ser ut etter noe slikt. Men for eksempel program som Slankekrigen lærer oss at man faktisk kan se like smashing ut bare man trener og spiser sunnere mat. Jeg ser på reality og livsstilserier som noe bra og dårlig. Vi får så mange inntrykk, vi kan bli inspirert til det bedre, men også til det verre. Det er så mange ganger jeg har tenkt at jeg bare kan legge meg under kniven og fikse på de små puppene mine. For jeg har alltid sett på de som stygge,for lite kvinnelig og noe jeg tenker på hver eneste dag. Jeg har jo også blitt mobba i flere år for hvordan jeg ser ut og det hjelper ikke på selvtilliten. Når både jeg og alle rundt meg hater meg og hvordan jeg ser ut da blir livet vanskelig å leve.


Heldigvis møter man på personer uten fordommer(spesielt mot deg) som liker deg for den du er og ikke for hvordan du ser ut. Og de lærer deg noe av det viktigste her i livet, nemlig å stå sammen, nyte hverandres selskap og være glade i hverandre på grunn av personligheten, ikke fordi man har masse penger, suksess, populæritet, en villa og feriehus på Bali og et veldig veldig overfladisk pent utseende. Disse menneskene forandrer din hverdag. De hjelper deg. De støtter deg. De viser at de er glade i deg uansett hva du gjør, hva du forteller, hva du blir lei deg for, hva du mener og igjen; hvordan du ser ut. Disse kalles venner. Noe ingen mennesker klarer seg uten. Jeg ser på en slik person som nydelig. Personligheten bare stråler gjennom hudoverflaten og det gjør at man både kjenner seg trygg og stolt over å kjenne en slik person. Alle mine venner stråler på denne måten og alle er nydelige på hver sin måte. 

Tenk om en du ser på som stygg kunne være en slik venn for deg? Hadde ikke det bare vært helt herlig? For de fleste man ser på som stygg på utsiden kan være verdens fineste på innsiden. Bare tenk på det neste gang du sier "æsj" til en random ute på gata. Han eller hu kunne vært en av dine beste venner....Litt rart, men allikevel en fin tanke.

Jeg ser ikke på plastisk kirurgi som noe negativt. Har man slitt med noe veldig lenge og man ser på kroppen sin som deprimerende kan jeg godt forstå at man endrer på det. Men jeg syns man ikke skal gjøre det som en enkel utvei om man har penger til det. Jeg syns man skal forsøke å være glad i seg selv akkurat sånn man er født. For til syvende og sist er det naturlige, det fineste. Og det er her vennene våre og familien kommer inn. Prøv å lytt til det de sier til deg. De sier du er pen, de sier du er snill, de smiler og ler sammen med deg. De uttrykker rett og slett at du er en herlig person som betyr mye for dem. Og har man kjæreste så får man en del komplimenter av han/hu også. Og tro meg; den personen hadde ikke vært sammen med deg om den syns du så ut som et fugleskremsel på 400kg. Så er du negativ til deg selv og kroppen din en dag. Tenk på dette. Tenk på alle som er glad i deg for den du er! Du er fantastisk og det er enkelte som ikke klarer seg uten deg i hverdagen! Tenke på det positive er en gullbillett til et lykkelig liv uten å bruke unødvendig penger på operasjoner, utallige kremer som skal stramme opp her og der, botox og restylane! 

Har du komplekser for noe? Noe du ikke kan la være å tenke på ang kropp?
- Lotte Isabel












Jeg heter Lotte, er 22 år og bosatt i Gjøvik. Jeg blogger for det meste om hverdagen min som innebærer sykdom, trening, interiør, mote og min kjærlighet for mine fire vakre skapninger Andreas, Lurvis, Lucy og Qiana! ♥

Kontakt:
lottejb_91@hotmail.com




Arkiv


· Mars 2014 · Februar 2014 · Januar 2014 · Desember 2013 · November 2013 · Oktober 2013 · September 2013 · August 2013 · Juli 2013 · Juni 2013 · Mai 2013 · April 2013 · Mars 2013 · Februar 2013 · Januar 2013 · Desember 2012 · November 2012 · Oktober 2012 · September 2012 · August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011


Kategorier


· Antrekk · Challenge · Familie · Foto · Hverdag · Innkjøp · Interiør · Konkurranse · Maries dikt · Mat - drikke · Mote · Skjønnhet · Tanker - følelser · Tema - mine meninger · Trening · Ukas blogg · Video

Reklame


· blogg.no



Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits