Store deler av oppveksten og veien til bli voksen handler mye om hvordan vi vil leve livet vrt, hva vi skal oppn og hva andre mener om det. Ja, andre. Vi kommer ikke unna strofa "Skaff deg et liv". Det er en setning som de fleste ungdommer, men ogs mange av de voksne bruker. Blitt en skjellsetning for f fram poenget at vedkommende ikke har et liv i deres yne. Hva vet vi egentlig om det? Hva fr oss til mene noe snt? Selv om noen ikke har 8-15 jobb, er med p en idrett, har barn eller hus....eller forsvidt hele sulamitten..s betyr ikke det at de ikke har et liv. Om noen interesserer seg for gaming, s la de spille. Er det noen som er kronisk syke, s la de vre det. Ikke prvd og forandre p de ved si "Skaff deg et liv". Man rakker ned p den mten de lever p. Sttt de istedet, og evt kom med noe konstruktivt om du virkelig m si noe.

Grunnen til at jeg tar opp dette temaet er fordi jeg ble rakket ned p igr. Og av ikke hvem som helst...faktisk av psykologen jeg skulle til. Jeg bestemte meg for prve psykolog igjen i samrd med ei venninne som mente jeg trengte det. Jeg dro dit med pne armer og pent sinn, klar for ta imot hjelp og sttte...s ender jeg opp mer lei meg enn fr jeg kom dit. Jeg har faktisk ikke vrt borti verre mann enn han nr det kommer til de jeg har vrt hos yrkesfaglig. Han er psykologen fra helvete, mildt sagt. Etter jeg hadde forklart hvorfor jeg var der og hva som er problemene mine s begynte han rakke ned p meg. Han psto at jeg ikke har kronisk migrene, men at jeg har sosial angst (som jeg visstnok har klart utvikle i en alder av tre r). I tillegg s rakket han ned p foreldrene mine og sa at siden dem har slitt med sykdom s har jeg sikkert imitert dem fra jeg var liten, s jeg gr rundt og "later" som jeg er syk fordi jeg ikke vet bedre. Broren min fikk ogs gjennomg. Han satt og lo da jeg fortalte han at han er hjemmevrende og ikke klarer skole pga kronisk sykdom. Og ikke nok med det, han sa at om han hadde levd mitt liv s hadde han tatt livet sitt. Han sa det var p tide ta seg sammen og skaffe meg et liv, for slik jeg levde var rett og slett ikke akseptabelt. Han sa han ble motls og lei seg, overveldet. Og han lo av meg nr jeg sa at jeg ikke hadde energi eller helse til bde f meg utdannelse og f meg barn. Dette er mine refleksjoner om mitt liv og han sitter og ler!! Jeg hadde bare lyst til ta pengene mine som jeg la p bordet og g ut dra. Han var en bedreviter uten like og hadde allerede bestemt at jeg ikke var syk fr jeg kom dit. Han sa ogs "hva kan jeg hjelpe deg med?" etter jeg hadde fortalt alt om meg selv og hva jeg syns er tungt og leit. Gr man virkelig til psykolog om man vet hvordan man skal bli bedre selv? Som dere skjnner; aldri mer psykolog! Jeg vil faktisk ikke kaste bort pengene mine noe mer. Denne timen som bare ga meg dritt og ingen respekt overhodet kostet meg 315,-!

S pga det s ble grsdagen min delagt. Jeg ble helt utmatta og jeg flte bde sinne og tristhet inni meg. Jeg sa til alle at jeg ikke brydde meg, men selvflgelig gjorde jeg det. hre at livet mitt suger og at ingen burde leve slikt, srer meg. Jeg vet jo at livet mitt ikke er optimalt. Men jeg har det viktigste og det er kjrligheten. Klisj si det, men det er jo sant. Jeg har familien min, dyra mine, kjresten min og venna mine. Mange jeg er glad i og selv om jeg ikke har en karriere eller ordentlig jobb s er faktisk ikke det det livet handler om. Hvertfall ikke for meg. Jeg hadde ikke sagt nei til utdannelse(jeg har jo prvd et par ganger), men om jeg m velge s prioriterer jeg faktisk familie og barn. Jeg er ikke fdt som et karrieremenneske og jeg kommer aldri til bli det. Og enda en ting; man kan ikke leve uten kjrlighet. Penger og karriere er ingenting uten det.



S som dere kanskje skjnner. Den strofa er ekkel f i trynet om man sliter. S uansett om du tuller eller ikke mener noe vondt, ikke si det. Det gjr bare vondt verre. Det har blitt en s vanlig ting si at det kommer helt naturlig for mange av oss og det er ikke greit. Hva tenker du om dette? Stor klem fra meg!




Er det noe jeg ikke har blitt overst med gjennom oppveksten s er det fine vennskap og gode venner. De har vrt vanskelig finne rett og slett. Men jo eldre jeg ble, jo enklere ble det. Kan ikke si at livet mitt er enkelt, men nr jeg endelig fant meg selv og visste hva jeg var ute etter s ble det lettere. Jeg ble en bedre menneskekjenner og visste hvilke jeg burde satse p og hvem jeg burde styre unna av nye mennesker i livet mitt. Jeg har gtt p noen smeller, men det er fordi jeg har et veldig godt hjerte og vil tro det beste om alle. Men det er ikke noe jeg angrer p! Det er pga det at jeg faktisk har funnet de vennene jeg har.

Venner er noe av det viktigste vi har i livet vrt. Tar vi godt vare p vre vennskap s har vi alltid en familie. Man har stttespillere, sstre, brdre....alltid noen man kan snakke med og som man vet er der for en. Det er jo fantastisk og ha venner og helt forferdelig om man mister dem. Jeg har angst for miste de jeg er glad i, jeg mister fotfestet og mister pusten hver gang jeg er i en krangel eller en stor diskusjon med mine nrmeste venner. Jeg syns rett og slett ikke noe om det i det hele tatt. S som dere kanskje skjnner s blir jeg veldig flelsesmessig engasjert. Det hres jo ikke sunt ut i det hele tatt, og det er det nok ikke heller. Men jeg vil ikke endre p den jeg er. Jeg blir fort glad i folk og snn er det bare. Jeg blir engasjert og dedikert, og snn syns jeg det skal vre. Det er min mte og bry meg p.

Gode vennskap trenger ikke og ha vart lenge for min del. Har man vrt venner i 16 r eller 16 mnd spiller ingen rolle for meg. Har vedkommende behandlet meg fint gjennom tiden vi har vrt venner s er det alt som betyr noe. Et vennskap jeg setter stor pris p om dagen er et vennskap jeg frst fikk kjenne p gjennom bloggen. Bloggen og sosiale medier har ikke bare negative sider. Vi leste bloggene til hverandre, kommenterte, la hverandre til p facebook og s planla vi at vi mtte mtes. Det gikk s fort hele greia at jeg fler faktisk jeg har kjent denne jenta hele livet mitt. Vi har snakket om s og si alt og ingenting siden den gang. Det var litt ukomfortabelt og flaut de frste minuttene vi s hverandre, men skravla gikk rett etterp! Og da mener jeg vel egentlig lpte maraton! Vi hadde s mye snakke om, og vi var s like. Men allikevel s ulike at vi hadde en veldig interessant samtale. I det siste har jeg begynt lure p om jeg n har funnet min sjelevenn......vi har vel langt og g nr det kommer til kjenne hverandre 100%, men jeg har stor tro p at dette vennskapet kan tle det meste. Vi har like verdier og setter pris p det samme, noe man kommer langt med. For f et vennskap til fungere s m begge parter yte og mtes p midten og det har vi klart til n.

Hver gang jeg er hos denne jenta s vil jeg aldri g. Jeg fler meg hjemme der. Det er lenge siden jeg har flt s sterkt for et vennskap fr. Flt at dette er ei jeg skal kjempe for, sette pris p, vre der for og bare nyte hennes selskap. Hres nesten ut som jeg er forelska, ikke sant? For ja, det er ikke s langt unna. Jeg er bare i lykkerus! Jeg er s glad for at jeg har ftt ei slik venninne som jeg vet vil mitt aller beste. Ei jeg faktisk vet jeg kan stole p s tidlig i et vennskap. Slike mennesker vokser ikke p trr eller kommer i posten. De er det f av! Det at denne jenta ogs valgte og mte meg gjr at jeg fler meg viktig. Det at hu ville bruke en dag sammen med meg slik at vi kunne bli bedre kjent er jeg veldig takknemlig for. Nr jeg dro derfra s klarte jeg ikke slutte og smile. Hu var s god, s snill, s reflektert og rett p sak. Bestevenn-materiale, uten tvil!

Vi snakker sammen omtrent hver dag og gjr vi ikke det s fr jeg rett og slett abstinenser. Jeg vil vite hvordan hu har det, om hu har det bra....og lignende. Jeg tenker p hu veldig ofte gjennom dagen. Det er helt absurd! Jeg tror jeg har funnet ei jeg kan ha jentekvelder med, spa-kvelder, snakke dritt med og bare vre jentejente med. Det har jeg ikke vrt med p p kjempelenge. Det er s godt og vite at jeg har ei som jeg str s nr her hjemme i min egen by. Jeg har tre relativt nre venninner til her i Gjvik, men de er dessverre veldig opptatt s ser de sjelden. Har ogs to andre nre venninner, men de bor to timer unna (noe som gjr det vanskelig og treffes mtp andre gjreml osv). Jeg har virkelig savnet ei venninne som jeg kan vre litt "sster" med. Ei jeg kan vre med litt oftere enn 1 gang i mnd.....



S, kjre Avanya!Vi har omtrent samme interesser, vi liker samme type musikk, ca samme klesstil. Vi er dreamteam! Vi kan lene oss p hverandres styrke og sttte opp under vre svakheter. Du skal vite at jeg har blitt utrolig glad i deg og jeg lar deg aldri g fra meg. Du og jeg mot verden, kjre! Btw, jeg elsker smilet ditt! Du gjr meg s glad og du fr meg til smile! Er du glad, er jeg glad! ♥ Stor klem! Vil du beske bloggen til Avanya, finner du den HEReller trykk p bilde.
- Lotte

(ps: Gro, Frida, Frida, Marie, Martine.....jeg setter utrolig stor pris p dere ogs! Bare slik at det er sagt!)




Hei!

Jeg er ikke egentlig ikke helt klar for og dele noe som helst her inne enda. Men fler jeg m fortelle det som skjer i korte trekk. Jeg har nettopp vrt i gjennom noe som har ftt meg til revurdere hvordan jeg lever livet mitt. Jeg har funnet ut at jeg m ta tak i ting. Ta livet mitt mer alvorlig enn noen gang. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal kaste bort livet mitt for at andre skal ha det bra. Jeg har jobbet veldig mye med meg selv i det siste og jeg trodde jeg hadde det bra. Men det har jeg ikke. Jeg har blitt dratt tilbake til start. Ikke misforst meg; det er fint og glede andre (og srge for at de har det bra), men man skal aldri overkjre seg selv og ende opp som bde feig og falsk fordi man vil noe, men gjr noe annet.

Etter jeg ble mobbet s har jeg vrt usikker p meg selv. Jeg har alltid hatt sterke meninger, men fordi ingen respekterte det, s har jeg blitt skadet i ettertid. Jeg har ingen fysiske arr, men jeg har mange psykiske. De ligger rett under huden og svir hver gang jeg er i en folkemengde eller er med venner samtidig som jeg har en stor klump i halsen. Jeg er s redd for og gjre noe feil eller si noe jeg ikke burde slik at jeg mister dem. Jeg m slutte og leve etter andres liv. Jeg har vrt et lett bytte for de fleste. Jeg er lett og utnytte. Endelig s har jeg ftt det s innprenta i hodet og hjertet mitt at n er det ingen vei tilbake. Dette m ta slutt.

Jeg skal kontakte psykolog p nyret og fortsette og g til psykomotorisk fysioterapi samt begynne og tenke at om det skulle g s galt at noen som str meg nr velger og g fra meg s er det ikke mitt tap. Jeg kan ikke noe for at feks ei venninne ikke respekterer mine meninger. Jeg kan ikke vre redd for fortelle hvem jeg er. Er de gode venner s sttter de deg uansett hvor uenig de er, de er der for deg og de gir deg konstruktiv tilbakemelding istedefor og rakke ned p deg og stikke av.

Jeg har et altfor godt hjerte. Jeg bryr meg for mye, slik at fallhyden min blir s stor og jeg ender opp sret hver gang. Jeg m bygge meg opp igjen til en person som tr og si meininga si, som ikke bryr seg om alt her i verden og som faktisk lever sitt eget liv. Jeg m bry meg mer om meg selv. Jeg m lre meg og se hva som er best for meg og mitt liv, istede for fokusere p hva som gagner den andre sitt.

Jeg sier ikke at jeg aldri klarer og si meininga mi, for det gjr jeg. Men jeg har unngtt og vre "streng" mot de jeg vet ikke tler det. For skne bde dem og meg selv. Siden jeg meker at det ikke alltid er tillatt og mene noe annet enn dem i ulike sitasjoner. Og det er feil feil feil.

Jeg m rett og slett gjre meg tffere og bygge en liten mur rundt hjertet mitt. Jeg m vre en kriger igjen og sette opp forsvaret, s ingen kan delegge meg. For det og leve et liv slik jeg har gjort har ikke gjort meg noe godt i det hele tatt. Jeg har en fantastisk fin kjreste,familie og tre bestevenninner som jeg setter utrolig stor pris p, som jeg vet tler og hre mine meninger og som ikke river meg ned, men som faktisk hjelper meg og bygge meg sterkere. Og det er jeg s takknemlig for. Uten dere s hadde jeg ikke innsett det her....

- Lotte




N idag er det en mned siden Panda mtte forlate oss, og det gr bedre for hver dag som gr. Men det gjr faktisk ikke mindre vondt av den grunn. Det er helt utrolig hvor mye leiligheta har forandra seg. Leiligheta er ikke den samme lenger. Man kommer ikke hjem til noen som overfaller deg med bde kos, smil og kjrlighet, ingen som bjeffer nr det ringer p...det er rett og slett ingen god energi her nr jeg er alene.



En hund er s mye mer enn hund. Som jeg har skrevet fr s var hu ungen min og energien hennes er den jeg savner mest. Den overlykkelige hunden som ville hjelpe meg ut og fram i livet. For det var hu virkelig; lykkelig. Selv om hu hadde neseproblemet sitt s klarte hu likevel og vise masse kjrlighet og ikke la "sykdommen" sette stopper for det hu virkelig ville. Det s man, og det kan ingen si noe annet p. Det eneste jeg merker er at det har vrt godt og slippe litt ansvar, men det skal bli s godt og f det tilbake ogs. Forhpentligvis s blir det en ny hund engang fr sommeren og det gleder jeg meg s mye til. Men Panda vil alltid vre i vre hjerter! Hu lrte oss s mye om bde hunder og oss selv. Og det er jeg s takknemlig for. Jeg kunne ikke hatt en bedre frstegangshund og lrer.

N skal ikke jeg undervurdere det og ha katter da, for Lurvis har blitt en skikkelig kosegris og det er jeg veldig glad for. Vi fr et sterkere bnd for hver dag som gr, men det er fortsatt ikke det samme som ha en hund. Jeg har alltid hatt hunder i hjertet mitt, jeg har alltid elsket hunder og det har jo forsterket seg enda mer. Jeg kan faktisk ikke se for meg et liv uten hund.

S enda engang: Tusen takk, Panda! Du er i vre hjerter og tanker for alltid! Du kommer aldri til bli glemt. N har vi ogs ftt den lille fine gravsteinen din med inngravering p, som vi skal ha som pynt. Du var en stor del av livet mitt i ett r. Vi samarbeidet s bra og vi gjorde store fremskritt hver eneste dag og du hjalp meg og mestre sykdommen min. Vi klarte og gjre meg nesten anfallsfri, sammen. Uten deg s hadde jeg ikke hatt det s bra som jeg har n. Hper du lper over skog og hei et sted og hrer hva jeg sier til deg, jeg er evig takknemlig ♥

Idag har jeg vasket og ordnet litt, mens jeg har hrt p julemusikk. Veldig koselig og komme i litt bedre stemning. N skal jeg spise litt mat, drikke julebrus og se p home&away. Kose meg inne mens det snr s fint ute. God adventstid!

- Lotte




Jeg har vrt borte fra bloggen en stund n og det skyldes at jeg fortsatt sliter med tapet av Panda, ensomheten og andre problemer. Jeg har hatt en del jeg har mttet fikse opp i. Blant annet forholdet mellom meg og Andreas for vre helt oppriktig med dere. Det har tatt mye tid og vrt en stor pkjenning for meg, men n er alt ordnet opp og jeg har ikke vrt lykkeligere. Noen ganger s m man faktisk ta tak i problemene sine og ikke bare tro at det gr over med tid. Det er jo det jeg har gtt rundt og trodd, men n som jeg har jobbet med det jeg har slitt med s har mye av det faktisk blitt borte og jeg kan tillate meg selv og puste ordentlig og vre meg selv igjen. Jeg har ogs hatt en del vondt fysisk i tillegg til ha det vondt psykisk, derfor har jeg heller ikke vrt i form til og tenke p bloggen, siden alt har vrt en evig runddans i det siste. Har jeg hatt det vondt psykisk s er det fysisk og omvendt. Jeg er s lei, men som sagt, jeg har ikke vrt lykkeligere enn n. N ser jeg faktisk en lys framtid i vente, p ordentlig! Det er ingen nskedrm eller noe jeg innbiller meg lenger.

Jeg har ogs endelig forsttt at man alltid m fokusere p seg selv og sin egen helse fr andre. Man m faktisk ikke stille opp for andre hele tiden og man m heller ikke fle drlig samvittighet om man sier nei. Jeg har vel omtrent hele livet levd for andre, det er nok ikke mange som ser det slik. Men alt jeg har gtt gjennom har gtt innp meg, og jeg har alltid hatt drlig samvittighet om jeg er syk. Hvorfor skal jeg ha det? Jeg har ikke gjort noe galt i det hele tatt, jeg kan ikke noe for at jeg er syk akkurat den dagen jeg og ei venninne har en avtale eller at jeg kanskje m reise bort den dagen noen i familien har bursdag f.eks. Det er faktisk ikke noe jeg gjr med vilje og da skal man heller ikke behve og fle seg som et drligere menneske. Jeg har mistet en del venner pga sykdommen og derfor har jeg vel de siste fem ra vrt veldig obs p dette. Jeg m gjre en stor innsats for beholde de jeg har, jeg m stille opp og jeg m vre der for dem. Jeg m komme til hver avtale selv om jeg er syk, jeg kan ikke vre fravrende. Det maset der kan jeg love dere at jeg n setter en stopper for! Jeg er sikkert ikke den eneste som har det slik, sykdom eller ei. Men jeg kan bare ikke la meg selv trkke over mine egne grenser, for det er det jeg lar meg selv gjre i slike tilfeller. Det sette grenser for sitt eget liv er s viktig for at vi ikke skal bli utbrent og syke. Jeg har alltid vrt klar over grensene mine, at jeg f.eks vil og m legge meg nedp nr jeg har vondt i hodet for det er livsviktig for meg, men om noen sprr meg om hjelp eller om jeg skal finne p noe med dem, s glemmer jeg nettopp det jeg hadde bestemt meg for og blir med p det de har spurt om. Da har jeg trkket over mine grenser, enkelt og greit.



Det si nei, det og ha en veldig tydelig grense er viktig i et vennskap. P den mten s fr man gjensidig respekt og man vet til nhver tid hvor man har hverandre. For da har man et rlig vennskap. Man kjenner hverandre s godt at man ikke blir lei seg om en sier nei. Et vennskap skal ikke vre et mas og man m tle og ikke se hverandre hele tiden. Det er sikkert mange av dere som har hrt den "regla" om at et ordentlig vennskap er som stjernene, at de alltid er der, men ikke alltid synes. Det er veldig viktig og huske p. Det er de vennene man m ta vare p. Og det er de som jeg n skal ta vare p heretter. De som forsvinner helt fra livet mitt fordi jeg ikke orker og g ut dra en dag, de er ikke verdt det.

S n ser jeg framover med godt mot! Det at jeg endelig har tatt noen avgjrelser som garantert kommer til og gjre livet mitt enklere er det bare juble for. Jeg har som sagt ikke flt meg lykkeligere. Det lre og jobbe med seg selv og virkelig kjenne p kroppen sin hver dag har snudd livet mitt opp-ned, men til det bedre. Jeg har lrt s mye det siste halve ret som jeg burde ha lrt for lenge siden, men det viktigste er at jeg har ftt bruk for det n og at det har hjulpet meg s mye som det har. Konklusjonen i alt det her er at siden jeg n har fokusert mye p meg selv og gjort livet mitt til det bedre, kan jeg n gjre ting for andre og vre med venner uten delegge meg selv opp i det hele. For til syvende og sist s m man ta vare p seg selv, fr man klarer og ta vare p andre.
- Lotte




Det at man fler seg litt ensom til tider er helt normalt, men nr man fler seg ensom hele tida er det en annen sak. Da er det faktisk et alvorlig tema. Jeg har en stor familie, et par venner, to katter og en kjreste. De er livet mitt. Uten dem hadde jeg ikke vrt her. Men nr man faktisk har en del personer i livet, hvorfor fler man seg ensom da? Man er jo p en mte ikke alene. Det er jo mange rundt oss, bde p nett, p telefon og utenfor husveggen. Nr man er ensom s fler man kanskje et savn etter kontakt. Fler at man kanskje er verdils for noen, noe som ikke er en god flelse i det hele tatt. Jeg har flt p det veldig ofte.



Selv om jeg er med venner og selv om jeg er ute blant folk p f.eks et kjpesenter, s er jeg ensom. Det er fryktelig irriterende. Jeg syns alle ser p meg og teller feilene p meg, og at ingen kan syns at jeg ser hyggelig ut eller ser ut som en god venn. Jeg vet at disse tankene er skapt fordi jeg har blitt mobbet og utestengt fr, men jeg selv fler jo at den tida er over. Men allikevel s er tankene der, i underbevisstheten. Det er s rart. Jeg fler og tror ikke at jeg betyr noe for enkelte og at det jeg gjr for dem er likegyldig. Jeg har ftt hre at jeg er veldig snill, men tenk om jeg er for snill? At jeg faktisk er dumsnill og blir brukt? Slike tanker gr rundt i hodet mitt hele tiden til jeg blir s lei meg at jeg legger meg ned for grte. Jeg har rett og slett ikke trua p meg selv, og jeg tror nesten ikke p det venner sier til meg. Jeg har s vanskeligheter med det, og det skyldes jo mobbingen, selv om jeg ikke har villet innse at det fortsatt er et problem. Men n er det nok.

Jeg m slutte og legge "skylden" over p andre. For det at man er ensom kan ogs skyldes at man ikke er glad i seg selv. Jeg m lre meg og like meg i eget selskap. Jeg gr til en psykomotorisk fysioterapeut n, som jeg har fortalt om tidligere, der jeg lrer forskjellig teknikker om meg og min kropp. Hvordan jeg skal samarbeide med hva jeg vil og hva kroppen forteller meg. Det er ikke alltid at kroppen er villig til og vre med p det du har lyst til. Kropp og sinn m samarbeide! Det har hjulpet meg kjempe masse til n, fordi jeg vet at om jeg blir friskere psykisk s blir jeg ogs friskere fysisk, som igjen hjelper meg til og ta mer initiativ til de jeg bryr meg om. Jeg fler at jeg har vrt flink, men jeg har nok vrt altfor kravstor til at jeg trenger oppmerksomhet. Selv om jeg sliter, s er det nok ikke den veien jeg m g. Jeg m nok gi de nrmeste mer av meg fr de kan gi av seg selv til meg. Dette er det nok ikke bare jeg som gjr "feil".....dette tror jeg de fleste som sliter fler p og innser til slutt. Jeg m slutte og kreve, bare gi og ta naturlig. Slik som et vennskap skal vre.



Disse flelsene ble sterkere etter at Panda ble borte fordi jeg mistet en av mine beste venner. Jeg har ingen som vil g tur med meg, jeg har ingen som trenger at jeg str opp, ingen som alltid er her med meg uansett hva jeg vil finne p. Jeg har som jeg har sagt, katter. Men de er noen helt andre type vesener og kan ikke sammenlignes med en hund i det hele tatt. Hvertfall ikke for meg. S savnet er stort, men det positive i alt det her er at jeg har innsett at jeg m jobbe enda mer med meg selv. Gjre meg uavhengig. Det og vre avhengig av noe eller noen er noe av det verste man er. Man m lre og klare seg alene, like og vre i eget selskap og lre og vre p team med seg selv, for er man p team med seg selv s er man aldri ensom.

->DENNE <- siden har en del tips om hva vi som fler oss ensomme kan gjre for og f en bedre hverdag. Det var p en mte penbare tips, men det er veldig vanskelig og gjennomfre nr man kanskje ogs har bygget opp en type sosial angst, noe jeg har etter det jeg har vrt i gjennom. Men om man skal f et bedre liv s nytter det ikke og ligge i senga, man m ut og jobbe med det. Og det skal jeg n, for et liv der jeg alltid fler ensomhet er ikke noe for meg.

- Lotte




"..Jeg pleide og bite meg i tunga og holde pusten. Redd for og velve bten og lage et rot. S jeg satt stille og samtykket hflig. Jeg antar at jeg glemte jeg hadde et valg. Jeg skal la deg presse meg forbi bristepunktet. Jeg sto for ingenting, s jeg falt for alt. Du holdt meg nede, men jeg reiste meg opp. Allerede brster jeg av meg stvet. Du hrer min stemme, du hrer lyden. Som torden rister bakken under deg. Du holdt meg nede, men jeg fikk meg opp. Gjr deg klar for jeg har ftt nok. Jeg ser det hele, jeg ser det n.

Jeg har ftt yet til en tiger. En kriger. Jeg danser gjennom ilden. Fordi jeg er en mester og du skal hre meg brle. Hyere, hyere enn en lve. Fordi jeg er en mester. Du kommer til hre meg brle, du kommer til hre meg brle. N flyter jeg som en sommerfugl, jeg stikker som en bie. Jeg har fortjent mine striper. Jeg gikk fra og vre et null, til og bli min egen helt. Du holdt meg nede, men jeg reiste meg opp. Allerede brster jeg av meg stvet. Du hrer min stemme, du hrer lyden. Som torden rister bakken under deg. Du holdt meg nede, men jeg fikk meg opp. Gjr deg klar for jeg har ftt nok. Jeg ser det hele, jeg ser det n. Jeg har ftt yet til en tiger. En kriger. Jeg danser gjennom ilden. Fordi jeg er en mester og du skal hre meg brle. Hyere, hyere enn en lve. Fordi jeg er en mester. Du kommer til hre meg brle, du kommer til hre meg brle.."



Dette er sangteksten til Katy Perry's "Roar", bare p norsk. Jeg oversatt den enkelt og veldig fort. Men den fr definitivt fram et budskap. Jeg tolker den p den mten at man evt har blitt mobbet, vrt i mrket, ikke hatt det s bra, vrt redd for vre seg selv. Man kommer ut av det fordi man finner sin indre kraft. Sin indre tiger, lve. Det er veldig viktig syns jeg. Alle har et stort "villdyr" inni seg som man burde finne frem i slike settinger. Den drivkraften hjelper deg sakte, men sikkert ut av alt det vonde. Min egenskap, min drivkraft, mitt villdyr er nok en veldig sta lve. Jeg er s sta, jeg gir f**n meg ikk opp. Jeg som har slitt s mye med bde sykdom, uvennskap og mobbing kunne like s godt vrt under jorden n, men det er jeg ikke og det kan jeg takke den sta lven inni meg for.



Man m ikke under noen omstendigheter glemme at man har et valg. Man kan velge hvilket liv man skal leve. Man m bare ta i et tak. Blir du mobbet, s for all del ikke finn deg i det. Ta igjen, eller enda bedre finn noen i omgangskretsen din som kan hjelpe deg. Mamma, pappa, ssken, helsesster, miljterapeut, lrer... Uansett hvor vondt det er, uansett hvor langt nede man er s m man st opp for seg selv. St for noe, vise at man har noe i denne verden gjre. Det er ikke noe bra for de rundt deg eller deg selv om du er en gr mus som er enig med alle og som nikker og samtykker i alt andre sier. For de fleste vet at du har dine egne meninger innerst inne. Slipp lven fri og brl! Si det du mener, ikke vr redd for det de andre kommer til si. Jeg er helt sikker p at noen kommer til beundre deg for det. Jeg snakker av erfaring. Jeg var en gr mus en periode av livet mitt, og det skal jeg aldri tillate meg selv og oppleve igjen. Det gir deg ingenting!

S mitt rd er: Vr deg selv, st opp for deg selv, finn din drivkraft, ikke vr redd for og ytre meningene dine og for all del, du har alltid et valg!

Pusspuss
- Lotte Isabel




Hei, jeg fler meg ikke bra idag. Igr kastet jeg opp, hadde skikkelig hodevondt og orket ingenting. Det er det samme idag. Jeg kan med hnda p hjertet si at jeg hater migrene og alt som kommer med den, men jeg prver og holde meg positiv allikevel. Under er et bilde av meg slik jeg er akkurat n.


Jeg smiler og ser frisk ut.


Men jeg fler meg slik.


Dette er frokosten,middagen og kveldsmaten min. Tror ikke jeg orker mat idag.


Og dette er det jeg kommer til gjre mesteparten av dagen/kvelden. Slappe av og eventuelt sove.

Det er s mange som bare ser meg slik jeg er p det verste bilde. Det er kanskje ikke s rart folk tror jeg "skulker" unna alt? Man kan jo ikke se for en femmer at jeg er syk. Men hadde jeg gtt rundt og sett ut som jeg gjorde p det andre bilde, da hadde nok pipa spilt en annen lt. Hvorfor det? M vi som er kronisk syk, g rundt og se deppa og trist ut for bli trodd? Verste jeg har hrt. N ser dere hvertfall sannheten fra min side. Jeg er ikke frisk selv om jeg kanskje ser ut som jeg er det. Vi som er syke kjemper med alle klr hver dag for og hvertfall se ut som vi er friske. Det hjelper masse og sette p et smil. Selv om det kanskje er falskt, s fr vi en bedre selvflelse. N skal ikke jeg snakke for alle, men for meg hjelper det en del og f ordnet meg litt og smile.

Jeg har opplevd dette s mange ganger at jeg har mistet tellinga. Det at folk ikke tror p meg bare fordi jeg gr med sminke, jeans istedet for joggebukse, smiler og ler istedet for og grine. S med dette innlegget hper jeg at jeg kan pne ynene til noen. Det er s mye vi mennesker ikke ser, som vi ikke kan forst og da hjelper det lite og slenge bemerkninger til den det gjelder. Det viktigste for den som er syk er og bli trodd.

Med dette sier jeg god ettermiddag og god kveld, kanskje til og med god natt! Er ikke sikkert jeg orker og skrive noe mer idag. Jeg setter utrolig pris p dere faste lesere, jeg vet at dere har en viss forstelse og det er utrolig bra! Jeg smiler ekstra om dagen pga dere. Det skal dere vite!

Pusspuss
- Lotte Isabel




Det er stort fokus p kropp idag. S stort at det er umulig og unng det. Noen "vil" skryte av kroppen sin, andre "vil" klage, noen vil trene, andre ikke osv. Ogs ikke minst kosthold. Noen spiser aldri usunt, andre tenker at man lever bare en gang s hvorfor ikke bare putte i seg det man HELST vil ha? Og snn lever de fleste her i den vestre delen av verden.



Og dette gr mest utover oss unge. Jeg ser mange mange feil p disse bildene. Som cellulitter, drlig brunfarge, poser under ya, for lite muskler, for sm pupper osv. Men AKKURAT i dette yeblikk er det slutt p vre negativ. Jeg er god nok som jeg er! Og det er du og! Det er helt greit for meg om du vil forandre deg utseendemessig, men husk at det er det indre som teller. Du er god nok bde med og uten cellulitter. Det er noe vi m begynne tenke p. Samtlige av oss. Meg, deg, naboen, alle. Hva s om brunfargen ikke ble like fin som sist? Blir du en styggere person av den grunn? Nei. Henger det litt ut av buksekanten? So what? G tren eller bare smil og erkjenn at det er snn du er og det klarer du ikke gjre noe med akkurat der og da. Og hva s om du har meloner eller druer, det finnes nok et enda strre hjerte under der som er viktigere fokusere p. Eller hva syns du?

Du er god nok for meg akkurat som du er. Spesielt om du gir meg en hjelpende hnd eller et smil. Du vet, til sjuende og sist er det kjrlighet og omsorg vi alle trenger. Ikke et nedsminket ansikt, krller i hr, muskler p kroppen og moteriktige klr. Kjrlighet.

Det var min moralpreken for idag. God natt ♥
- Lotte Isabel




I r kom jo uttrykket " nave", som da betyr at man fr penger av nav.

For det frste s hater jeg gjre det fordi ingen tar meg serist, for det andre s klarer man ikke ha et ordentlig liv av den inntekten man fr derfra. Jeg fr i underkant av 5k i mnd som skal g til alt! Mat, regninger, tv, leie, klr osv. Hadde jeg ikke hatt Andreas i livet mitt mtte jeg fortsatt bodd hjemme hos mamma og pappa eller levd i en stygg rtten hybel og levd p smuler. Er det virkelig rettferdig nr jeg er over tjue r? Er det rettferdig i det hele tatt? Det syns ikke jeg.

Nav klarer ikke skille p "de som ikke gidder jobbe" og "de som ikke kan jobbe", derfor fr ikke vi som virkelig trenger hjelp, hjelp derfra. Spesielt da om man er under tretti og er en ungdom i deres yne. Vi skal jo i teorien vre s friske og raske og m da klare g p skole, jobbe og eventuelt ogs ha en ekstra jobb i tillegg. De tar deg heller ikke p ordet om du sier at du selv er syk. Da m de ha legeerklringer, legebesk, treffe legen og lage et stort sthei ut av det hele. Du blir rett og slett ikke trodd p. De tror mer p legen enn deg som lever med sykdommen. Dette er ogs noe jeg kan skrive under p fordi jeg har opplevd det selv. Kan jo fortelle en liten kort historie:

"Legen min skrev p en erklring at jeg kunne jobbe max 5 timer om dagen om jeg ikke hadde migreneanfall og da tolka nav det som at jeg klarte jobbe 5 timer hver eneste dag uavhengig av migrena"

Okei, sier jeg? Hvordan kan man mistolke det? Det er jo bare nav som klarer det. Jeg ble i hvertfall hjemme jeg, de dagene jeg hadde vondt og det tok de selvflgelig opp med meg og satt der som et sprsmltegn og refererte til erklringen der det sto "5 timer om dagen". Spurte meg om hvordan i huleste jeg kunne ha s mange fravrsdager da? Jeg sier ikke mer enn hurra for nav jeg. Jeg som er syk er s glad for at dere finnes og for at dere tar meg p alvor og hjelper meg s godt dere kan med bde konomi og oppflging. Dere vil jeg skal til nevrolog, nevropsykolog, fysioterapi, psykolog, g til en rekke behandlinger og endre bde ditt og datt. Men det de ikke tenker p er at DET koster penger! De forlanger s mye av meg som jeg ikke har rd til.



Jeg har viljestyrke til tusen s jeg vil jo gjre alt JEG kan for bli bedre, men ingenting i dette landet er gratis bortsett fra at jeg kan g turer, bevege p meg, vre med venner og kontrollere hva jeg spiser. Og det gjr jeg. Jeg er s lei av at jeg skal gjre alt alene nr jeg faktisk gr til nav fordi jeg trenger hjelp. Jeg hadde heller ikke brukt tid p nav om jeg ikke hadde trengt det. S til bde dere som kjenner godt til nav eller ikke har vrt borti det; JEG GR IKKE P NAV FORDI JEG VIL, MEN FORDI JEG IKKE HAR NOE ANNET VALG!

Mtte bare f ut litt irritasjon og frustrasjon etter at jeg enda engang fler meg maktesls og mislykket pga penger og drittslenging. Det er s mange ganger at jeg har tenkt at det kunne vrt godt bare gitt opp, gi meg litt ordentlig fri der jeg bare driter fullstendig i alt. Men man kan jo ikke gjre det og jeg er heller ingen person som gir opp. Siste jeg har og si er at det er faen ikke lett vre syk i Norges samfunn! nsk meg lykke til da jeg skal p navmte p tirsdag! Kryss fingrene og tenk p meg. Kanskje det hjelper! For n trenger jeg en opptur fra nav alts!

Og grunnen til at jeg har klart meg s bra til n er familien min sin fortjeneste. De har stilt opp med penger, mat og sttte n som jeg har flyttet for f det bedre psykisk. De har rett og slett vrt min navhjelp, men det gr ikke lenger fordi jeg fr s drlig samvittighet. Familien min skal ikke forsrge meg n som jeg er voksen.....
- Lotte Isabel




Til Sigrid. Vi heiet p deg, vi krysset fingrene for deg, vi tenkte p deg, vi hpet. Vi hpet s inderlig at du var i live og i god behold. Men dessverre s skjedde det alle hadde p flelsen av. Du var borte. Du ble revet bort fra familie og venner, Norge og verden p en ufattelig grusom mte. Hper du har det fint der du er n. Ingen fortjener det du har vrt igjennom. Hvil i fred ♥



Igjen og igjen skjer det uvirkelig ting her i "trygge" Norge. Helt ufattelig. Man kan ikke fle seg trygg i sitt eget nabolag lenger. Tragisk. Trist. Uvirkelig.
- Lotte Isabel




N ligger jeg i den store senga mi med pc, cola og musikk. En veldig avslappende natt til sndag. Siden jeg ikke har noe bedre gjre har jeg sett tilbake p min gamle blogg. Innlegg fra 09 og tidligere. Veldig interessant se p faktisk. Fant et innlegg som jeg kunne dele med dere her. Jeg har hatt noen bloggpauser opp igjennom fordi jeg har blitt mobbet over nett fordi jeg var meg selv. Siden jeg ble mobbet fra 04-06 s var det ikke s enkelt takle det, s jeg ble fort lei meg og tok det selvflgelig til meg.
_____________________________________________________________________________________________________________________
INNLEGGET:Anonyme "mobbere"

Hva er det med dere? Dere srer en person utrolig mye, skjnner ikke hvordan dere kan gjre snt. Jeg godtar de fleste kommentarer siden alle har sine egne meninger, men et sted gr grensa. Mange sier det er min skyld siden det er jeg som legger ut innleggene og "ber" om kommentarer og meninger. Men det er ikke folkeskikk si snt uansett om du mener det. Jeg godtok ikke denne kommentaren p innlegget, men jeg la den ut her i et nytt et. Jeg hadde nska du hadde guts nok til si hvem du er, men det har du ikke. Du er svak og gjr bare meg sterkere. End of story!

Kommentaren:

trynet ditt gjr meg serr kvalm...

er du virkelig jente?????

du ser faen meg ut som en gutt som er homse, og vil bytte kjnn....

siden jeg har lik genser som deg, s skal jeg aldri bruke min lenger..

hvis du er virkelig en jente burde du:

- bruke litt mer sminke som, brunkrem, mascara, rush osv.

- ha p deg litt normale klr.. en enn bare stygg shorts.

- bruke en eller annen krem for f vekk de stygge kvisene dine.

- der ser ut som om du bruker parykk, s hvis det er ikke er parykk,

det stygge hret ditt. burde du dra en tur bort til frisren.

- begynne spise litt mer.

- men samtidig trene..

vr rett og slett som en jente, ikke en gutt-som-vil-bytte-kjnn.

sthgga.

du er gutt, jeg ser p kroppen din
______________________________________________________________________________________________________________________

Den kommentaren fikk jeg til disse bildene



Det sret meg utrolig mye husker jeg. Jeg var bare meg selv. Jeg prvde vre unik, annerledes, kanskje til og med en inspirasjon til trre vre seg selv. Men selv om det bare er tre r siden s var tiden helt noe annet enn den er n. N kan alle vre som de selv vil, nesten uten bli dmt. Mens da mtte man vre mainstream for vre "kul". Irritererer meg grenselst at jeg lot meg trkke p av snne kommentarer. For greit, jeg var tynn, men ikke FOR tynn. Jeg var fin. Og noe i meg nsker at jeg fortsatt hadde den kroppen. Stilen er vel s og si ikke noe jeg kunne satset p n, men jeg prvde i hvertfall, prvde gjre bildene mine sregne.

Nei, vr dere selv uansett hvor mye stygge tilbakemeldinger dere fr! Dere har rett til like det dere gjr, dere har rett til ha hret slik og bre klr p den mten dere gjr! Ingen har rett til kritisere dere p en slik mte! Dere er unike, jeg er unik, du er unik! Husk det! ♥

- Lotte Isabel




Migrene. Det delegger s utrolig mye. Alt fra jobb,skole og vennskap.

Ikke bli verdsatt. Nr jeg blir nedprioriert av mine nrmeste flere ganger p rad. Fr en flelse av at jeg ikke er verdt en dritt.

Internett. Alts, ikke noe galt med internett, men nr det er ddt derimot, da er det ett stort problem. Man er s nre hele verden, men allikevel s langt borte.

Avlyst. De gangene jeg eller de jeg har avtalt med m avlyse. Som oftest nr jeg m avlyse er jeg syk og det er alltid s fl flelse.

Hye tanker. Jeg kan serist ikke fordra personer som alltid setter seg selv i sentrum og aldri kan vre glad p andre sine vegne.

God mat. Nr vi ikke har en dritt i huset og jeg er sugen p noe godt.

Enveiskommunikasjon. Hvis en person virker helt uinteressert i ha en samtale med meg, men sitter der som et naut allikevel og venter p mitt neste sprsml.

Nysgjerrighet. Eller omvendt, nr noen spr og graver om alt ting de egentlig ikke har noe med og med engang jeg lurer p noe s holder de det hemmelig. Alts, de skal bare vite for vite.

Anonym. Jeg har ikke opplevd det s ofte, men jeg blir s irritert p de som skriver stygt om andre bak navnet "anonym". Det er lavml!

Jeg forstr. Den kommentaren har jeg hrt s mange ganger, men sannheten er at de overhodet ikke gjr det.

Er mange mange flere ting som irriterer meg, men dette fr holde for denne gangen fr jeg blir irritert bare av tanken. Haha. Selv om det finnes mange ting irritere seg over her i verden er det veldig viktig og aldri slutte smile og prve vre s positiv man kan i nhver situasjon. Prver man p det p en drlig dag, s kan det faktisk hende at dagen ender opp som en bra dag. Men det er ikke alltid det lar seg gjre, for det er umenneskelig fle seg bra HELE tida. Men n sier jeg natta. Sov godt, klemmer ♥
- Lotte Isabel




Or not. N er jeg utrolig lei sykdom. Klarer snart ikke mer....
- Lotte Isabel












Jeg heter Lotte, er 22 r og bosatt i Gjvik. Jeg blogger for det meste om hverdagen min som innebrer sykdom, trening, interir, mote og min kjrlighet for mine fire vakre skapninger Andreas, Lurvis, Lucy og Qiana! ♥

Kontakt:
lottejb_91@hotmail.com




Arkiv


Mai 2014 April 2014 Mars 2014 Februar 2014 Januar 2014 Desember 2013 November 2013 Oktober 2013 September 2013 August 2013 Juli 2013 Juni 2013 Mai 2013 April 2013 Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 Oktober 2011 September 2011 August 2011 Juli 2011


Kategorier


Antrekk Challenge Familie Foto Hverdag Innkjp Interir Konkurranse Maries dikt Mat - drikke Mote Skjnnhet Tanker - flelser Tema - mine meninger Trening Ukas blogg Video

Reklame


blogg.no



Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger p blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits