Store deler av oppveksten og veien til å bli voksen handler mye om hvordan vi vil leve livet vårt, hva vi skal oppnå og hva andre mener om det. Ja, andre. Vi kommer ikke unna strofa "Skaff deg et liv". Det er en setning som de fleste ungdommer, men også mange av de voksne bruker. Blitt en skjellsetning for å få fram poenget at vedkommende ikke har et liv i deres øyne. Hva vet vi egentlig om det? Hva får oss til å mene noe sånt? Selv om noen ikke har 8-15 jobb, er med på en idrett, har barn eller hus....eller forsåvidt hele sulamitten..så betyr ikke det at de ikke har et liv. Om noen interesserer seg for gaming, så la de spille. Er det noen som er kronisk syke, så la de være det. Ikke prøvd og forandre på de ved å si "Skaff deg et liv". Man rakker ned på den måten de lever på. Støtt de istedet, og evt kom med noe konstruktivt om du virkelig må si noe. 

Grunnen til at jeg tar opp dette temaet er fordi jeg ble rakket ned på igår. Og av ikke hvem som helst...faktisk av psykologen jeg skulle til. Jeg bestemte meg for å prøve psykolog igjen i samråd med ei venninne som mente jeg trengte det. Jeg dro dit med åpne armer og åpent sinn, klar for å ta imot hjelp og støtte...så ender jeg opp mer lei meg enn før jeg kom dit. Jeg har faktisk ikke vært borti verre mann enn han når det kommer til de jeg har vært hos yrkesfaglig. Han er psykologen fra helvete, mildt sagt. Etter jeg hadde forklart hvorfor jeg var der og hva som er problemene mine så begynte han å rakke ned på meg. Han påsto at jeg ikke har kronisk migrene, men at jeg har sosial angst (som jeg visstnok har klart å utvikle i en alder av tre år). I tillegg så rakket han ned på foreldrene mine og sa at siden dem har slitt med sykdom så har jeg sikkert imitert dem fra jeg var liten, så jeg går rundt og "later" som jeg er syk fordi jeg ikke vet bedre. Broren min fikk også gjennomgå. Han satt og lo da jeg fortalte han at han er hjemmeværende og ikke klarer skole pga kronisk sykdom. Og ikke nok med det, han sa at om han hadde levd mitt liv så hadde han tatt livet sitt. Han sa det var på tide å ta seg sammen og skaffe meg et liv, for slik jeg levde var rett og slett ikke akseptabelt. Han sa han ble motløs og lei seg, overveldet. Og han lo av meg når jeg sa at jeg ikke hadde energi eller helse til å både få meg utdannelse og få meg barn. Dette er mine refleksjoner om mitt liv og han sitter og ler!! Jeg hadde bare lyst til å ta pengene mine som jeg la på bordet og gå ut døra. Han var en bedreviter uten like og hadde allerede bestemt at jeg ikke var syk før jeg kom dit. Han sa også "hva kan jeg hjelpe deg med?" etter jeg hadde fortalt alt om meg selv og hva jeg syns er tungt og leit. Går man virkelig til psykolog om man vet hvordan man skal bli bedre selv? Som dere skjønner; aldri mer psykolog! Jeg vil faktisk ikke kaste bort pengene mine noe mer. Denne timen som bare ga meg dritt og ingen respekt overhodet kostet meg 315,-! 

Så pga det så ble gårsdagen min ødelagt. Jeg ble helt utmatta og jeg følte både sinne og tristhet inni meg. Jeg sa til alle at jeg ikke brydde meg, men selvfølgelig gjorde jeg det. Å høre at livet mitt suger og at ingen burde leve slikt, sårer meg. Jeg vet jo at livet mitt ikke er optimalt. Men jeg har det viktigste og det er kjærligheten. Klisjè å si det, men det er jo sant. Jeg har familien min, dyra mine, kjæresten min og venna mine. Mange jeg er glad i og selv om jeg ikke har en karriere eller ordentlig jobb så er faktisk ikke det det livet handler om. Hvertfall ikke for meg. Jeg hadde ikke sagt nei til utdannelse(jeg har jo prøvd et par ganger), men om jeg må velge så prioriterer jeg faktisk familie og barn. Jeg er ikke født som et karrieremenneske og jeg kommer aldri til å bli det. Og enda en ting; man kan ikke leve uten kjærlighet. Penger og karriere er ingenting uten det.



Så som dere kanskje skjønner. Den strofa er ekkel å få i trynet om man sliter. Så uansett om du tuller eller ikke mener noe vondt, ikke si det. Det gjør bare vondt verre. Det har blitt en så vanlig ting å si at det kommer helt naturlig for mange av oss og det er ikke greit. Hva tenker du om dette? Stor klem fra meg!

                                      




Er det noe jeg ikke har blitt overøst med gjennom oppveksten så er det fine vennskap og gode venner. De har vært vanskelig å finne rett og slett. Men jo eldre jeg ble, jo enklere ble det. Kan ikke si at livet mitt er enkelt, men når jeg endelig fant meg selv og visste hva jeg var ute etter så ble det lettere. Jeg ble en bedre menneskekjenner og visste hvilke jeg burde satse på og hvem jeg burde styre unna av nye mennesker i livet mitt. Jeg har gått på noen smeller, men det er fordi jeg har et veldig godt hjerte og vil tro det beste om alle. Men det er ikke noe jeg angrer på! Det er pga det at jeg faktisk har funnet de vennene jeg har.

Venner er noe av det viktigste vi har i livet vårt. Tar vi godt vare på våre vennskap så har vi alltid en familie. Man har støttespillere, søstre, brødre....alltid noen man kan snakke med og som man vet er der for en. Det er jo fantastisk og ha venner og helt forferdelig om man mister dem. Jeg har angst for å miste de jeg er glad i, jeg mister fotfestet og mister pusten hver gang jeg er i en krangel eller en stor diskusjon med mine nærmeste venner. Jeg syns rett og slett ikke noe om det i det hele tatt. Så som dere kanskje skjønner så blir jeg veldig følelsesmessig engasjert. Det høres jo ikke sunt ut i det hele tatt, og det er det nok ikke heller. Men jeg vil ikke endre på den jeg er. Jeg blir fort glad i folk og sånn er det bare. Jeg blir engasjert og dedikert, og sånn syns jeg det skal være. Det er min måte og bry meg på. 

Gode vennskap trenger ikke og ha vart lenge for min del. Har man vært venner i 16 år eller 16 mnd spiller ingen rolle for meg. Har vedkommende behandlet meg fint gjennom tiden vi har vært venner så er det alt som betyr noe. Et vennskap jeg setter stor pris på om dagen er et vennskap jeg først fikk kjenne på gjennom bloggen. Bloggen og sosiale medier har ikke bare negative sider. Vi leste bloggene til hverandre, kommenterte, la hverandre til på facebook og så planla vi at vi måtte møtes. Det gikk så fort hele greia at jeg føler faktisk jeg har kjent denne jenta hele livet mitt. Vi har snakket om så og si alt og ingenting siden den gang. Det var litt ukomfortabelt og flaut de første minuttene vi så hverandre, men skravla gikk rett etterpå! Og da mener jeg vel egentlig løpte maraton! Vi hadde så mye å snakke om, og vi var så like. Men allikevel så ulike at vi hadde en veldig interessant samtale. I det siste har jeg begynt å lure på om jeg nå har funnet min sjelevenn......vi har vel langt og gå når det kommer til å kjenne hverandre 100%, men jeg har stor tro på at dette vennskapet kan tåle det meste. Vi har like verdier og setter pris på det samme, noe man kommer langt med. For å få et vennskap til å fungere så må begge parter yte og møtes på midten og det har vi klart til nå. 

Hver gang jeg er hos denne jenta så vil jeg aldri gå. Jeg føler meg hjemme der. Det er lenge siden jeg har følt så sterkt for et vennskap før. Følt at dette er ei jeg skal kjempe for, sette pris på, være der for og bare nyte hennes selskap. Høres nesten ut som jeg er forelska, ikke sant? For ja, det er ikke så langt unna. Jeg er bare i lykkerus! Jeg er så glad for at jeg har fått ei slik venninne som jeg vet vil mitt aller beste. Ei jeg faktisk vet jeg kan stole på så tidlig i et vennskap. Slike mennesker vokser ikke på trær eller kommer i posten. De er det få av! Det at denne jenta også valgte og møte meg gjør at jeg føler meg viktig. Det at hu ville bruke en dag sammen med meg slik at vi kunne bli bedre kjent er jeg veldig takknemlig for. Når jeg dro derfra så klarte jeg ikke slutte og smile. Hu var så god, så snill, så reflektert og rett på sak. Bestevenn-materiale, uten tvil!

Vi snakker sammen omtrent hver dag og gjør vi ikke det så får jeg rett og slett abstinenser. Jeg vil vite hvordan hu har det, om hu har det bra....og lignende. Jeg tenker på hu veldig ofte gjennom dagen. Det er helt absurd! Jeg tror jeg har funnet ei jeg kan ha jentekvelder med, spa-kvelder, snakke dritt med og bare være jentejente med. Det har jeg ikke vært med på på kjempelenge. Det er så godt og vite at jeg har ei som jeg står så nær her hjemme i min egen by. Jeg har tre relativt nære venninner til her i Gjøvik, men de er dessverre veldig opptatt så ser de sjelden. Har også to andre nære venninner, men de bor to timer unna (noe som gjør det vanskelig og treffes mtp andre gjøremål osv). Jeg har virkelig savnet ei venninne som jeg kan være litt "søster" med. Ei jeg kan være med litt oftere enn 1 gang i mnd.....



Så, kjære Avanya! Vi har omtrent samme interesser, vi liker samme type musikk, ca samme klesstil. Vi er dreamteam! Vi kan lene oss på hverandres styrke og støtte opp under våre svakheter. Du skal vite at jeg har blitt utrolig glad i deg og jeg lar deg aldri gå fra meg. Du og jeg mot verden, kjære! Btw, jeg elsker smilet ditt! Du gjør meg så glad og du får meg til å smile! Er du glad, er jeg glad! ♥ Stor klem! Vil du besøke bloggen til Avanya, finner du den HER eller trykk på bilde. 
- Lotte

                     (ps: Gro, Frida, Frida, Marie, Martine.....jeg setter utrolig stor pris på dere også! Bare slik at det er sagt!)




Hei!

Jeg er ikke egentlig ikke helt klar for og dele noe som helst her inne enda. Men føler jeg må fortelle det som skjer i korte trekk. Jeg har nettopp vært i gjennom noe som har fått meg til å revurdere hvordan jeg lever livet mitt. Jeg har funnet ut at jeg må ta tak i ting. Ta livet mitt mer alvorlig enn noen gang. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal kaste bort livet mitt for at andre skal ha det bra. Jeg har jobbet veldig mye med meg selv i det siste og jeg trodde jeg hadde det bra. Men det har jeg ikke. Jeg har blitt dratt tilbake til start. Ikke misforstå meg; det er fint og glede andre (og sørge for at de har det bra), men man skal aldri overkjøre seg selv og ende opp som både feig og falsk fordi man vil noe, men gjør noe annet.

Etter jeg ble mobbet så har jeg vært usikker på meg selv. Jeg har alltid hatt sterke meninger, men fordi ingen respekterte det, så har jeg blitt skadet i ettertid. Jeg har ingen fysiske arr, men jeg har mange psykiske. De ligger rett under huden og svir hver gang jeg er i en folkemengde eller er med venner samtidig som jeg har en stor klump i halsen. Jeg er så redd for og gjøre noe feil eller si noe jeg ikke burde slik at jeg mister dem. Jeg må slutte og leve etter andres liv. Jeg har vært et lett bytte for de fleste. Jeg er lett og utnytte. Endelig så har jeg fått det så innprenta i hodet og hjertet mitt at nå er det ingen vei tilbake. Dette må ta slutt. 

Jeg skal kontakte psykolog på nyåret og fortsette og gå til psykomotorisk fysioterapi samt begynne og tenke at om det skulle gå så galt at noen som står meg nær velger og gå fra meg så er det ikke mitt tap. Jeg kan ikke noe for at feks ei venninne ikke respekterer mine meninger. Jeg kan ikke være redd for å fortelle hvem jeg er. Er de gode venner så støtter de deg uansett hvor uenig de er, de er der for deg og de gir deg konstruktiv tilbakemelding istedefor og rakke ned på deg og stikke av.

Jeg har et altfor godt hjerte. Jeg bryr meg for mye, slik at fallhøyden min blir så stor og jeg ender opp såret hver gang. Jeg må bygge meg opp igjen til en person som tør og si meininga si, som ikke bryr seg om alt her i verden og som faktisk lever sitt eget liv. Jeg må bry meg mer om meg selv. Jeg må lære meg og se hva som er best for meg og mitt liv, istede for å fokusere på hva som gagner den andre sitt.

Jeg sier ikke at jeg aldri klarer og si meininga mi, for det gjør jeg. Men jeg har unngått og være "streng" mot de jeg vet ikke tåler det. For å skåne både dem og meg selv. Siden jeg meker at det ikke alltid er tillatt og mene noe annet enn dem i ulike sitasjoner. Og det er feil feil feil. 

Jeg må rett og slett gjøre meg tøffere og bygge en liten mur rundt hjertet mitt. Jeg må være en kriger igjen og sette opp forsvaret, så ingen kan ødelegge meg. For det og leve et liv slik jeg har gjort har ikke gjort meg noe godt i det hele tatt. Jeg har en fantastisk fin kjæreste,familie og tre bestevenninner som jeg setter utrolig stor pris på, som jeg vet tåler og høre mine meninger og som ikke river meg ned, men som faktisk hjelper meg og bygge meg sterkere. Og det er jeg så takknemlig for. Uten dere så hadde jeg ikke innsett det her....

- Lotte
 




Nå idag er det en måned siden Panda måtte forlate oss, og det går bedre for hver dag som går. Men det gjør faktisk ikke mindre vondt av den grunn. Det er helt utrolig hvor mye leiligheta har forandra seg. Leiligheta er ikke den samme lenger. Man kommer ikke hjem til noen som overfaller deg med både kos, smil og kjærlighet, ingen som bjeffer når det ringer på...det er rett og slett ingen god energi her når jeg er alene.



En hund er så mye mer enn hund. Som jeg har skrevet før så var hu ungen min og energien hennes er den jeg savner mest. Den overlykkelige hunden som ville hjelpe meg ut og fram i livet. For det var hu virkelig; lykkelig. Selv om hu hadde neseproblemet sitt så klarte hu likevel og vise masse kjærlighet og ikke la "sykdommen" sette stopper for det hu virkelig ville. Det så man, og det kan ingen si noe annet på. Det eneste jeg merker er at det har vært godt og slippe litt ansvar, men det skal bli så godt og få det tilbake også. Forhåpentligvis så blir det en ny hund engang før sommeren og det gleder jeg meg så mye til. Men Panda vil alltid være i våre hjerter! Hu lærte oss så mye om både hunder og oss selv. Og det er jeg så takknemlig for. Jeg kunne ikke hatt en bedre førstegangshund og lærer. 

Nå skal ikke jeg undervurdere det og ha katter da, for Lurvis har blitt en skikkelig kosegris og det er jeg veldig glad for. Vi får et sterkere bånd for hver dag som går, men det er fortsatt ikke det samme som å ha en hund. Jeg har alltid hatt hunder i hjertet mitt, jeg har alltid elsket hunder og det har jo forsterket seg enda mer. Jeg kan faktisk ikke se for meg et liv uten hund. 

Så enda engang: Tusen takk, Panda! Du er i våre hjerter og tanker for alltid! Du kommer aldri til å bli glemt. Nå har vi også fått den lille fine gravsteinen din med inngravering på, som vi skal ha som pynt. Du var en stor del av livet mitt i ett år. Vi samarbeidet så bra og vi gjorde store fremskritt hver eneste dag og du hjalp meg og mestre sykdommen min. Vi klarte og gjøre meg nesten anfallsfri, sammen. Uten deg så hadde jeg ikke hatt det så bra som jeg har nå. Håper du løper over skog og hei et sted og hører hva jeg sier til deg, jeg er evig takknemlig ♥ 

Idag har jeg vasket og ordnet litt, mens jeg har hørt på julemusikk. Veldig koselig og komme i litt bedre stemning. Nå skal jeg spise litt mat, drikke julebrus og se på home&away. Kose meg inne mens det snør så fint ute. God adventstid! 

- Lotte 




Jeg har vært borte fra bloggen en stund nå og det skyldes at jeg fortsatt sliter med tapet av Panda, ensomheten og andre problemer. Jeg har hatt en del jeg har måttet fikse opp i. Blant annet forholdet mellom meg og Andreas for å være helt oppriktig med dere. Det har tatt mye tid og vært en stor påkjenning for meg, men nå er alt ordnet opp og jeg har ikke vært lykkeligere. Noen ganger så må man faktisk ta tak i problemene sine og ikke bare tro at det går over med tid. Det er jo det jeg har gått rundt og trodd, men nå som jeg har jobbet med det jeg har slitt med så har mye av det faktisk blitt borte og jeg kan tillate meg selv og puste ordentlig og være meg selv igjen. Jeg har også hatt en del vondt fysisk i tillegg til å ha det vondt psykisk, derfor har jeg heller ikke vært i form til og tenke på bloggen, siden alt har vært en evig runddans i det siste. Har jeg hatt det vondt psykisk så er det fysisk og omvendt. Jeg er så lei, men som sagt, jeg har ikke vært lykkeligere enn nå. Nå ser jeg faktisk en lys framtid i vente, på ordentlig! Det er ingen ønskedrøm eller noe jeg innbiller meg lenger. 

Jeg har også endelig forstått at man alltid må fokusere på seg selv og sin egen helse før andre. Man faktisk ikke stille opp for andre hele tiden og man heller ikke føle dårlig samvittighet om man sier nei. Jeg har vel omtrent hele livet levd for andre, det er nok ikke mange som ser det slik. Men alt jeg har gått gjennom har gått innpå meg, og jeg har alltid hatt dårlig samvittighet om jeg er syk. Hvorfor skal jeg ha det? Jeg har ikke gjort noe galt i det hele tatt, jeg kan ikke noe for at jeg er syk akkurat den dagen jeg og ei venninne har en avtale eller at jeg kanskje må reise bort den dagen noen i familien har bursdag f.eks. Det er faktisk ikke noe jeg gjør med vilje og da skal man heller ikke behøve og føle seg som et dårligere menneske. Jeg har mistet en del venner pga sykdommen og derfor har jeg vel de siste fem åra vært veldig obs på dette. Jeg må gjøre en stor innsats for å beholde de jeg har, jeg må stille opp og jeg må være der for dem. Jeg må komme til hver avtale selv om jeg er syk, jeg kan ikke være fraværende. Det maset der kan jeg love dere at jeg nå setter en stopper for! Jeg er sikkert ikke den eneste som har det slik, sykdom eller ei. Men jeg kan bare ikke la meg selv tråkke over mine egne grenser, for det er det jeg lar meg selv gjøre i slike tilfeller. Det å sette grenser for sitt eget liv er så viktig for at vi ikke skal bli utbrent og syke. Jeg har alltid vært klar over grensene mine, at jeg f.eks vil og må legge meg nedpå når jeg har vondt i hodet for det er livsviktig for meg, men om noen spørr meg om hjelp eller om jeg skal finne på noe med dem, så glemmer jeg nettopp det jeg hadde bestemt meg for og blir med på det de har spurt om. Da har jeg tråkket over mine grenser, enkelt og greit. 



Det å si nei, det og ha en veldig tydelig grense er viktig i et vennskap. På den måten så får man gjensidig respekt og man vet til ènhver tid hvor man har hverandre. For da har man et ærlig vennskap. Man kjenner hverandre så godt at man ikke blir lei seg om en sier nei. Et vennskap skal ikke være et mas og man må tåle og ikke se hverandre hele tiden. Det er sikkert mange av dere som har hørt den "regla" om at et ordentlig vennskap er som stjernene, at de alltid er der, men ikke alltid synes. Det er veldig viktig og huske på. Det er de vennene man må ta vare på. Og det er de som jeg nå skal ta vare på heretter. De som forsvinner helt fra livet mitt fordi jeg ikke orker og gå ut døra en dag, de er ikke verdt det. 

Så nå ser jeg framover med godt mot! Det at jeg endelig har tatt noen avgjørelser som garantert kommer til og gjøre livet mitt enklere er det bare å juble for. Jeg har som sagt ikke følt meg lykkeligere. Det å lære og jobbe med seg selv og virkelig kjenne på kroppen sin hver dag har snudd livet mitt opp-ned, men til det bedre. Jeg har lært så mye det siste halve året som jeg burde ha lært for lenge siden, men det viktigste er at jeg har fått bruk for det nå og at det har hjulpet meg så mye som det har. Konklusjonen i alt det her er at siden jeg nå har fokusert mye på meg selv og gjort livet mitt til det bedre, kan jeg nå gjøre ting for andre og være med venner uten å ødelegge meg selv opp i det hele. For til syvende og sist så må man ta vare på seg selv, før man klarer og ta vare på andre. 
- Lotte 




Det at man føler seg litt ensom til tider er helt normalt, men når man føler seg ensom hele tida er det en annen sak. Da er det faktisk et alvorlig tema. Jeg har en stor familie, et par venner, to katter og en kjæreste. De er livet mitt. Uten dem hadde jeg ikke vært her. Men når man faktisk har en del personer i livet, hvorfor føler man seg ensom da? Man er jo på en måte ikke alene. Det er jo mange rundt oss, både på nett, på telefon og utenfor husveggen. Når man er ensom så føler man kanskje et savn etter kontakt. Føler at man kanskje er verdiløs for noen, noe som ikke er en god følelse i det hele tatt. Jeg har følt på det veldig ofte. 



Selv om jeg er med venner og selv om jeg er ute blant folk på f.eks et kjøpesenter, så er jeg ensom. Det er fryktelig irriterende. Jeg syns alle ser på meg og teller feilene på meg, og at ingen kan syns at jeg ser hyggelig ut eller ser ut som en god venn. Jeg vet at disse tankene er skapt fordi jeg har blitt mobbet og utestengt før, men jeg selv føler jo at den tida er over. Men allikevel så er tankene der, i underbevisstheten. Det er så rart. Jeg føler og tror ikke at jeg betyr noe for enkelte og at det jeg gjør for dem er likegyldig. Jeg har fått høre at jeg er veldig snill, men tenk om jeg er for snill? At jeg faktisk er dumsnill og blir brukt? Slike tanker går rundt i hodet mitt hele tiden til jeg blir så lei meg at jeg legger meg ned for å gråte. Jeg har rett og slett ikke trua på meg selv, og jeg tror nesten ikke på det venner sier til meg. Jeg har så vanskeligheter med det, og det skyldes jo mobbingen, selv om jeg ikke har villet innse at det fortsatt er et problem. Men nå er det nok.

Jeg må slutte og legge "skylden" over på andre. For det at man er ensom kan også skyldes at man ikke er glad i seg selv. Jeg må lære meg og like meg i eget selskap. Jeg går til en psykomotorisk fysioterapeut nå, som jeg har fortalt om tidligere, der jeg lærer forskjellig teknikker om meg og min kropp. Hvordan jeg skal samarbeide med hva jeg vil og hva kroppen forteller meg. Det er ikke alltid at kroppen er villig til og være med på det du har lyst til. Kropp og sinn må samarbeide! Det har hjulpet meg kjempe masse til nå, fordi jeg vet at om jeg blir friskere psykisk så blir jeg også friskere fysisk, som igjen hjelper meg til og ta mer initiativ til de jeg bryr meg om. Jeg føler at jeg har vært flink, men jeg har nok vært altfor kravstor til at jeg trenger oppmerksomhet. Selv om jeg sliter, så er det nok ikke den veien jeg må gå. Jeg må nok gi de nærmeste mer av meg før de kan gi av seg selv til meg. Dette er det nok ikke bare jeg som gjør "feil".....dette tror jeg de fleste som sliter føler på og innser til slutt. Jeg må slutte og kreve, bare gi og ta naturlig. Slik som et vennskap skal være. 



Disse følelsene ble sterkere etter at Panda ble borte fordi jeg mistet en av mine beste venner. Jeg har ingen som vil gå tur med meg, jeg har ingen som trenger at jeg står opp, ingen som alltid er her med meg uansett hva jeg vil finne på. Jeg har som jeg har sagt, katter. Men de er noen helt andre type vesener og kan ikke sammenlignes med en hund i det hele tatt. Hvertfall ikke for meg. Så savnet er stort, men det positive i alt det her er at jeg har innsett at jeg må jobbe enda mer med meg selv. Gjøre meg uavhengig. Det og være avhengig av noe eller noen er noe av det verste man er. Man må lære og klare seg alene, like og være i eget selskap og lære og være på team med seg selv, for er man på team med seg selv så er man aldri ensom. 

->DENNE <- siden har en del tips om hva vi som føler oss ensomme kan gjøre for og få en bedre hverdag. Det var på en måte åpenbare tips, men det er veldig vanskelig og gjennomføre når man kanskje også har bygget opp en type sosial angst, noe jeg har etter det jeg har vært i gjennom. Men om man skal få et bedre liv så nytter det ikke og ligge i senga, man må ut og jobbe med det. Og det skal jeg nå, for et liv der jeg alltid føler ensomhet er ikke noe for meg. 

- Lotte                                                                   

 




"..Jeg pleide og bite meg i tunga og holde pusten. Redd for og velve båten og lage et rot. Så jeg satt stille og samtykket høflig. Jeg antar at jeg glemte jeg hadde et valg. Jeg skal la deg presse meg forbi bristepunktet. Jeg sto for ingenting, så jeg falt for alt. Du holdt meg nede, men jeg reiste meg opp. Allerede børster jeg av meg støvet. Du hører min stemme, du hører lyden. Som torden rister bakken under deg. Du holdt meg nede, men jeg fikk meg opp. Gjør deg klar for jeg har fått nok. Jeg ser det hele, jeg ser det nå.

Jeg har fått øyet til en tiger. En kriger. Jeg danser gjennom ilden. Fordi jeg er en mester og du skal høre meg brøle. Høyere, høyere enn en løve. Fordi jeg er en mester. Du kommer til å høre meg brøle, du kommer til å høre meg brøle. Nå flyter jeg som en sommerfugl, jeg stikker som en bie. Jeg har fortjent mine striper. Jeg gikk fra og være et null, til og bli min egen helt. Du holdt meg nede, men jeg reiste meg opp. Allerede børster jeg av meg støvet. Du hører min stemme, du hører lyden. Som torden rister bakken under deg. Du holdt meg nede, men jeg fikk meg opp. Gjør deg klar for jeg har fått nok. Jeg ser det hele, jeg ser det nå. Jeg har fått øyet til en tiger. En kriger. Jeg danser gjennom ilden. Fordi jeg er en mester og du skal høre meg brøle. Høyere, høyere enn en løve. Fordi jeg er en mester. Du kommer til å høre meg brøle, du kommer til å høre meg brøøøøle.."



Dette er sangteksten til Katy Perry's "Roar", bare på norsk. Jeg oversatt den enkelt og veldig fort. Men den får definitivt fram et budskap. Jeg tolker den på den måten at man evt har blitt mobbet, vært i mørket, ikke hatt det så bra, vært redd for å være seg selv. Man kommer ut av det fordi man finner sin indre kraft. Sin indre tiger, løve. Det er veldig viktig syns jeg. Alle har et stort "villdyr" inni seg som man burde finne frem i slike settinger. Den drivkraften hjelper deg sakte, men sikkert ut av alt det vonde. Min egenskap, min drivkraft, mitt villdyr er nok en veldig sta løve. Jeg er så sta, jeg gir f**n meg ikk opp. Jeg som har slitt så mye med både sykdom, uvennskap og mobbing kunne like så godt vært under jorden nå, men det er jeg ikke og det kan jeg takke den sta løven inni meg for.



Man må ikke under noen omstendigheter glemme at man har et valg. Man kan velge hvilket liv man skal leve. Man må bare ta i et tak. Blir du mobbet, så for all del ikke finn deg i det. Ta igjen, eller enda bedre finn noen i omgangskretsen din som kan hjelpe deg. Mamma, pappa, søsken, helsesøster, miljøterapeut, lærer... Uansett hvor vondt det er, uansett hvor langt nede man er så må man stå opp for seg selv. Stå for noe, vise at man har noe i denne verden å gjøre. Det er ikke noe bra for de rundt deg eller deg selv om du er en grå mus som er enig med alle og som nikker og samtykker i alt andre sier. For de fleste vet at du har dine egne meninger innerst inne. Slipp løven fri og brøl! Si det du mener, ikke vær redd for det de andre kommer til å si. Jeg er helt sikker på at noen kommer til å beundre deg for det. Jeg snakker av erfaring. Jeg var en grå mus en periode av livet mitt, og det skal jeg aldri tillate meg selv og oppleve igjen. Det gir deg ingenting! 

Så mitt råd er: Vær deg selv, stå opp for deg selv, finn din drivkraft, ikke vær redd for og ytre meningene dine og for all del, du har alltid et valg!  

Pusspuss
- Lotte Isabel 




Hei, jeg føler meg ikke bra idag. Igår kastet jeg opp, hadde skikkelig hodevondt og orket ingenting. Det er det samme idag. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg hater migrene og alt som kommer med den, men jeg prøver og holde meg positiv allikevel. Under er et bilde av meg slik jeg er akkurat nå. 


Jeg smiler og ser frisk ut. 


Men jeg føler meg slik. 


Dette er frokosten,middagen og kveldsmaten min. Tror ikke jeg orker mat idag. 


Og dette er det jeg kommer til å gjøre mesteparten av dagen/kvelden. Slappe av og eventuelt sove.

Det er så mange som bare ser meg slik jeg er på det øverste bilde. Det er kanskje ikke så rart folk tror jeg "skulker" unna alt? Man kan jo ikke se for en femmer at jeg er syk. Men hadde jeg gått rundt og sett ut som jeg gjorde på det andre bilde, da hadde nok pipa spilt en annen låt. Hvorfor det? Må vi som er kronisk syk, gå rundt og se deppa og trist ut for å bli trodd? Verste jeg har hørt. Nå ser dere hvertfall sannheten fra min side. Jeg er ikke frisk selv om jeg kanskje ser ut som jeg er det. Vi som er syke kjemper med alle klør hver dag for og hvertfall se ut som vi er friske. Det hjelper masse og sette på et smil. Selv om det kanskje er falskt, så får vi en bedre selvfølelse. Nå skal ikke jeg snakke for alle, men for meg hjelper det en del og få ordnet meg litt og smile.

Jeg har opplevd dette så mange ganger at jeg har mistet tellinga. Det at folk ikke tror på meg bare fordi jeg går med sminke, jeans istedet for joggebukse, smiler og ler istedet for og grine. Så med dette innlegget håper jeg at jeg kan åpne øynene til noen. Det er så mye vi mennesker ikke ser, som vi ikke kan forstå og da hjelper det lite og slenge bemerkninger til den det gjelder. Det viktigste for den som er syk er og bli trodd.

Med dette sier jeg god ettermiddag og god kveld, kanskje til og med god natt! Er ikke sikkert jeg orker og skrive noe mer idag. Jeg setter utrolig pris på dere faste lesere, jeg vet at dere har en viss forståelse og det er utrolig bra! Jeg smiler ekstra om dagen pga dere. Det skal dere vite! 

Pusspuss
- Lotte Isabel 




Det er stort fokus på kropp idag. Så stort at det er umulig og unngå det. Noen "vil" skryte av kroppen sin, andre "vil" klage, noen vil trene, andre ikke osv. Også ikke minst kosthold. Noen spiser aldri usunt, andre tenker at man lever bare en gang så hvorfor ikke bare putte i seg det man HELST vil ha? Og sånn lever de fleste her i den vestre delen av verden. 



Og dette går mest utover oss unge. Jeg ser mange mange feil på disse bildene. Som cellulitter, dårlig brunfarge, poser under øya, for lite muskler, for små pupper osv. Men AKKURAT i dette øyeblikk er det slutt på å være negativ. Jeg er god nok som jeg er! Og det er du og! Det er helt greit for meg om du vil forandre deg utseendemessig, men husk at det er det indre som teller. Du er god nok både med og uten cellulitter. Det er noe vi må begynne å tenke på. Samtlige av oss. Meg, deg, naboen, alle. Hva så om brunfargen ikke ble like fin som sist? Blir du en styggere person av den grunn? Nei. Henger det litt ut av buksekanten? So what? Gå å tren eller bare smil og erkjenn at det er sånn du er og det klarer du ikke gjøre noe med akkurat der og da. Og hva så om du har meloner eller druer, det finnes nok et enda større hjerte under der som er viktigere å fokusere på. Eller hva syns du? 

Du er god nok for meg akkurat som du er. Spesielt om du gir meg en hjelpende hånd eller et smil. Du vet, til sjuende og sist er det kjærlighet og omsorg vi alle trenger. Ikke et nedsminket ansikt, krøller i hår, muskler på kroppen og moteriktige klær. Kjærlighet.

 Det var min moralpreken for idag. God natt ♥
- Lotte Isabel




I år kom jo uttrykket "å nave", som da betyr at man får penger av nav.

For det første så hater jeg å gjøre det fordi ingen tar meg seriøst, for det andre så klarer man ikke ha et ordentlig liv av den inntekten man får derfra. Jeg får i underkant av 5k i mnd som skal gå til alt! Mat, regninger, tv, leie, klær osv. Hadde jeg ikke hatt Andreas i livet mitt måtte jeg fortsatt bodd hjemme hos mamma og pappa eller levd i en stygg råtten hybel og levd på smuler. Er det virkelig rettferdig når jeg er over tjue år? Er det rettferdig i det hele tatt? Det syns ikke jeg. 

Nav klarer ikke skille på "de som ikke gidder å jobbe" og "de som ikke kan jobbe", derfor får ikke vi som virkelig trenger hjelp, hjelp derfra. Spesielt da om man er under tretti og er en ungdom i deres øyne. Vi skal jo i teorien være så friske og raske og må da klare å gå på skole, jobbe og eventuelt også ha en ekstra jobb i tillegg. De tar deg heller ikke på ordet om du sier at du selv er syk. Da må de ha legeerklæringer, legebesøk, treffe legen og lage et stort ståhei ut av det hele. Du blir rett og slett ikke trodd på. De tror mer på legen enn deg som lever med sykdommen. Dette er også noe jeg kan skrive under på fordi jeg har opplevd det selv. Kan jo fortelle en liten kort historie: 

"Legen min skrev på en erklæring at jeg kunne jobbe max 5 timer om dagen om jeg ikke hadde migreneanfall og da tolka nav det som at jeg klarte å jobbe 5 timer hver eneste dag uavhengig av migrena"

Okei, sier jeg? Hvordan kan man mistolke det?  Det er jo bare nav som klarer det. Jeg ble i hvertfall hjemme jeg, de dagene jeg hadde vondt og det tok de selvfølgelig opp med meg og satt der som et spørsmåltegn og refererte til erklæringen der det sto "5 timer om dagen". Spurte meg om hvordan i huleste jeg kunne ha så mange fraværsdager da? Jeg sier ikke mer enn hurra for nav jeg. Jeg som er syk er så glad for at dere finnes og for at dere tar meg på alvor og hjelper meg så godt dere kan med både økonomi og oppfølging. Dere vil jeg skal til nevrolog, nevropsykolog, fysioterapi, psykolog, gå til en rekke behandlinger og endre både ditt og datt. Men det de ikke tenker på er at DET koster penger! De forlanger så mye av meg som jeg ikke har råd til. 



Jeg har viljestyrke til tusen så jeg vil jo gjøre alt JEG kan for å bli bedre, men ingenting i dette landet er gratis bortsett fra at jeg kan gå turer, bevege på meg, være med venner og kontrollere hva jeg spiser. Og det gjør jeg. Jeg er så lei av at jeg skal gjøre alt alene når jeg faktisk går til nav fordi jeg trenger hjelp. Jeg hadde heller ikke brukt tid på nav om jeg ikke hadde trengt det. Så til både dere som kjenner godt til nav eller ikke har vært borti det; JEG GÅR IKKE PÅ NAV FORDI JEG VIL, MEN FORDI JEG IKKE HAR NOE ANNET VALG! 

Måtte bare få ut litt irritasjon og frustrasjon etter at jeg enda engang føler meg maktesløs og mislykket pga penger og drittslenging. Det er så mange ganger at jeg har tenkt at det kunne vært godt å bare gitt opp, gi meg litt ordentlig fri der jeg bare driter fullstendig i alt. Men man kan jo ikke gjøre det og jeg er heller ingen person som gir opp. Siste jeg har og si er at det er faen ikke lett å være syk i Norges samfunn! Ønsk meg lykke til da jeg skal på navmøte på tirsdag! Kryss fingrene og tenk på meg. Kanskje det hjelper! For nå trenger jeg en opptur fra nav altså!

Og grunnen til at jeg har klart meg så bra til nå er familien min sin fortjeneste. De har stilt opp med penger, mat og støtte nå som jeg har flyttet for å få det bedre psykisk. De har rett og slett vært min navhjelp, men det går ikke lenger fordi jeg får så dårlig samvittighet. Familien min skal ikke forsørge meg nå som jeg er voksen.....
- Lotte Isabel




Til Sigrid. Vi heiet på deg, vi krysset fingrene for deg, vi tenkte på deg, vi håpet. Vi håpet så inderlig at du var i live og i god behold. Men dessverre så skjedde det alle hadde på følelsen av. Du var borte. Du ble revet bort fra familie og venner, Norge og verden på en ufattelig grusom måte. Håper du har det fint der du er nå. Ingen fortjener det du har vært igjennom. Hvil i fred ♥



Igjen og igjen skjer det uvirkelig ting her i "trygge" Norge. Helt ufattelig. Man kan ikke føle seg trygg i sitt eget nabolag lenger. Tragisk. Trist. Uvirkelig
- Lotte Isabel




Nå ligger jeg i den store senga mi med pc, cola og musikk. En veldig avslappende natt til søndag. Siden jeg ikke har noe bedre å gjøre har jeg sett tilbake på min gamle blogg. Innlegg fra 09 og tidligere. Veldig interessant å se på faktisk. Fant et innlegg som jeg kunne dele med dere her. Jeg har hatt noen bloggpauser opp igjennom fordi jeg har blitt mobbet over nett fordi jeg var meg selv. Siden jeg ble mobbet fra 04-06 så var det ikke så enkelt å takle det, så jeg ble fort lei meg og tok det selvfølgelig til meg. 
_____________________________________________________________________________________________________________________
INNLEGGET: Anonyme "mobbere"

Hva er det med dere? Dere sårer en person utrolig mye, skjønner ikke hvordan dere kan gjøre sånt. Jeg godtar de fleste kommentarer siden alle har sine egne meninger, men et sted går grensa. Mange sier det er min skyld siden det er jeg som legger ut innleggene og "ber" om kommentarer og meninger. Men det er ikke folkeskikk å si sånt uansett om du mener det. Jeg godtok ikke denne kommentaren på innlegget, men jeg la den ut her i et nytt et. Jeg hadde ønska du hadde guts nok til å si hvem du er, men det har du ikke. Du er svak og gjør bare meg sterkere. End of story!

Kommentaren: 

trynet ditt gjør meg serr kvalm...

er du virkelig jente?????

du ser faen meg ut som en gutt som er homse, og vil bytte kjønn....

siden jeg har lik genser som deg, så skal jeg aldri bruke min lenger..

hvis du er virkelig en jente burde du:

- bruke litt mer sminke som, brunkrem, mascara, rush osv.

- ha på deg litt normale klær.. en enn bare stygg shorts.

- bruke en eller annen krem for å få vekk de stygge kvisene dine.

- der ser ut som om du bruker parykk, så hvis det er ikke er parykk,

det stygge håret ditt. burde du dra en tur bort til frisøren.

- begynne å spise litt mer.

- men samtidig trene..

vær rett og slett som en jente, ikke en gutt-som-vil-bytte-kjønn.

sthøgga.

du er gutt, jeg ser på kroppen din
______________________________________________________________________________________________________________________
 
Den kommentaren fikk jeg til disse bildene



Det såret meg utrolig mye husker jeg. Jeg var bare meg selv. Jeg prøvde å være unik, annerledes, kanskje til og med en inspirasjon til å tørre å være seg selv. Men selv om det bare er tre år siden så var tiden helt noe annet enn den er nå. Nå kan alle være som de selv vil, nesten uten å bli dømt. Mens da måtte man være mainstream for å være "kul". Irritererer meg grenseløst at jeg lot meg tråkke på av sånne kommentarer. For greit, jeg var tynn, men ikke FOR tynn. Jeg var fin. Og noe i meg ønsker at jeg fortsatt hadde den kroppen. Stilen er vel så og si ikke noe jeg kunne satset på nå, men jeg prøvde i hvertfall, prøvde å gjøre bildene mine særegne. 

Nei, vær dere selv uansett hvor mye stygge tilbakemeldinger dere får! Dere har rett til å like det dere gjør, dere har rett til å ha håret slik og bære klær på den måten dere gjør! Ingen har rett til å kritisere dere på en slik måte! Dere er unike, jeg er unik, du er unik! Husk det! ♥ 

- Lotte Isabel




Migrene. Det ødelegger så utrolig mye. Alt fra jobb,skole og vennskap.

Ikke bli verdsatt. Når jeg blir nedprioriert av mine nærmeste flere ganger på rad. Får en følelse av at jeg ikke er verdt en dritt. 

♦  Internett. Altså, ikke noe galt med internett, men når det er dødt derimot, da er det ett stort problem. Man er så nære hele verden, men allikevel så langt borte.

Avlyst. De gangene jeg eller de jeg har avtalt med må avlyse. Som oftest når jeg må avlyse er jeg syk og det er alltid så fæl følelse.

Høye tanker. Jeg kan seriøst ikke fordra personer som alltid setter seg selv i sentrum og aldri kan være glad på andre sine vegne.

God mat. Når vi ikke har en dritt i huset og jeg er sugen på noe godt.

Enveiskommunikasjon. Hvis en person virker helt uinteressert i å ha en samtale med meg, men sitter der som et naut allikevel og venter på mitt neste spørsmål.

Nysgjerrighet. Eller omvendt, når noen spør og graver om alt ting de egentlig ikke har noe med og med engang jeg lurer på noe så holder de det hemmelig. Altså, de skal bare vite for å vite. 

Anonym. Jeg har ikke opplevd det så ofte, men jeg blir så irritert på de som skriver stygt om andre bak navnet "anonym". Det er lavmål!

Jeg forstår. Den kommentaren har jeg hørt så mange ganger, men sannheten er at de overhodet ikke gjør det.

Er mange mange flere ting som irriterer meg, men dette får holde for denne gangen før jeg blir irritert bare av tanken. Haha. Selv om det finnes mange ting å irritere seg over her i verden er det veldig viktig og aldri slutte å smile og prøve å være så positiv man kan i ènhver situasjon. Prøver man på det på en dårlig dag, så kan det faktisk hende at dagen ender opp som en bra dag. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre, for det er umenneskelig å føle seg bra HELE tida. Men nå sier jeg natta. Sov godt, klemmer ♥
- Lotte Isabel 




Or not. Nå er jeg utrolig lei sykdom. Klarer snart ikke mer....
- Lotte Isabel 












Jeg heter Lotte, er 22 år og bosatt i Gjøvik. Jeg blogger for det meste om hverdagen min som innebærer sykdom, trening, interiør, mote og min kjærlighet for mine fire vakre skapninger Andreas, Lurvis, Lucy og Qiana! ♥

Kontakt:
lottejb_91@hotmail.com




Arkiv


· Mai 2014 · April 2014 · Mars 2014 · Februar 2014 · Januar 2014 · Desember 2013 · November 2013 · Oktober 2013 · September 2013 · August 2013 · Juli 2013 · Juni 2013 · Mai 2013 · April 2013 · Mars 2013 · Februar 2013 · Januar 2013 · Desember 2012 · November 2012 · Oktober 2012 · September 2012 · August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011


Kategorier


· Antrekk · Challenge · Familie · Foto · Hverdag · Innkjøp · Interiør · Konkurranse · Maries dikt · Mat - drikke · Mote · Skjønnhet · Tanker - følelser · Tema - mine meninger · Trening · Ukas blogg · Video

Reklame


· blogg.no



Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits